En bipolar psykolog

Igår leste jeg at ari behn har tatt sitt liv. I noen sekunder stoppet verden opp. Jeg kjente han ikke, vet ingenting om hans liv, men jeg vet hvordan det er å lengte etter døden. Som psykolog er mitt verste mareritt at jeg mister en av mine pasienter. Det sies at alle behandlere vil miste noen i løpet av sin karriere, så jeg vet at det sannsynligvis vil skje meg også. Hvordan vil jeg håndtere det?  Til en kollega har jeg innrømmet at det ville påvirke meg på en slik måte at det nok ville bli vanskelig å fortsette som psykolog. Kanskje stemmer det ikke, men tanken er skremmende. At noen jeg blir kjent med og glad i, forsvinner, vil påvirke meg. Et menneske som pustet og forsøkte å finne en vei utav det som tynget, som ga opp, som ikke orker mer. Jeg vet hvor mørkt livet kan fortone seg, hvor håpløst det er når en depresjon suger livslysten utav deg.. Da ser verden annerledes ut. Følelsen av at andre faktisk vil ha det bedre uten deg, blir sann. At man gjør andre en tjeneste fordi man

Et traume kan defineres på flere måter, for eksempel: Traume er en fellesbetegnelse på alle slags kroppslige og mentale skader (psykisk traume) og belastninger som skyldes påvirkning utenfra. ( Fra det store medisinske leksikon )  En innleggelse er ikke en direkte trussel om død eller alvorlig fysisk skade, men dersom en inkluderer trussel mot helse, kan kanskje en innleggelse også være en form for traume?  Når jeg ble innlagt, endret hele livet mitt seg. Det var overveldende og ukontrollerbart. Fra å bestemme alt i mitt eget liv, var det nå andre som bestemte. Jeg kunne ikke bevege meg som jeg ønsket, gjør hva jeg ville og følte jeg måtte passe på hva jeg sa. Jeg visste at mine ord ble tolket og så for meg konsekvensene av hva en innleggelse kunne innebære; Ville jeg miste jobben? Venner? Familien? Alt ble dramatisk og farlig, og jeg tror ikke hjernen min klarte å bearbeide dette mens det pågikk. En viktig komponent ved et traume er nettopp dette; Det som skjer overvelder ner

Jeg var blitt henvist til en psykolog etter selvmordsforsøket mitt, og var spent. Jeg hadde kun en vag fornemmelse av hva en psykolog gjorde, og som de fleste så jeg for meg en divan man la seg ned på før man snakket fritt om det som falt en inn. Men når jeg kom dit var det bare et kontor med to stoler som stod delvis vendt mot hverandre. Psykologen min var kledd i fargede klær og flagrende skjerf, og hun hadde farget håret i en skrikende oransje farge. Bare utseende hennes gjorde meg mer avslappet, for hun så ut som om hun ikke brydde seg om hva andre måtte mene. Jeg tenkte at jeg ikke trengte å forstille meg med henne, for hun var nede på jorden. Hadde hun møtt meg i skjørt og dressjakke ville jeg nok følt at jeg måtte fremstå på en annen måte også. Jeg husker lite konkret av hva som ble sagt i disse timene, annet enn at jeg fortalte om aborten og at jeg ikke angret på valget jeg tok. Til min overraskelse fortalte hun at hun selv hadde tatt abort og levd greit med dette val

Når livet ikke lenger har mening, kan konsekvensen bli at en leter feil steder etter noe som kan bringe farger tilbake til livet. For meg ble dette tanken på å bli mor. Jeg hadde små søsken, og noe av det som hadde gitt mening tidligere, var å passe på dem. Når jeg svelget pillene, var det dem jeg tenkte på, dem som fikk meg til å innse at jeg ikke kunne dø, for det ville ikke være rettferdig ovenfor dem. Min kjæreste var eldre enn meg og klar for å bli far, men vi hadde egentlig ikke diskutert det skikkelig. Jeg begynte å slurve med prevensjon, tenkte at det ikke var så farlig om jeg faktisk skulle bli gravid. Det viste seg at jeg var svært fruktbar, for kort tid etter selvmordsforsøket var jeg gravid. Jeg merket endringene på kroppen ganske fort, og skjønte at noe var annerledes. Det som fylte meg var ikke glede, det var skrekk. Plutselig ble alt så virkelig. Jeg hadde nettopp begynt å studere, hadde ikke etablert meg. Og så skulle jeg bli mor? Hva tenkte jeg på? Det tok

Dette er en skjønnlitterær tekst, som likevel er gjenkjennbart for meg som selv har vært innlagt. Sjefen 14 oktober 2017 kl 12.36 En psykiater hadde vurdert Lisa og funnet at hun hadde symptomer forenelig med bipolar lidelse, type 1. Hun hadde prøvd å protestere, si at grunnen til at hun hadde utagert, var at hun nettopp var blitt voldtatt. Det virket ikke som om legene hørte etter, noe som ble bekreftet når hun leste papirene sine senere; Pasienten fremstår med grensepsykotiske symptomer etter flere netter uten søvn. Pasienten tror blant annet at hun har blitt voldtatt. Da Lisa ble brakt til legevakten, ble hun beskrevet som «utagerende og ukontrollerbar» i journalen. Hun hadde prøvd å rømme fra rommet, og legen hadde ringt politiet. Lisa hadde da blitt redd for at hun kom til å dø, og prøvde å slå alle som var rundt henne, bestemt på å komme seg ut før hun ble kvalt. Politiet kom, og satte håndjern på henne. Stålet strammet seg rundt håndleddet. Hun hadde prøvd å bevege

Jeg har gjentatte ganger oppdaget hva som får meg til å glemme min egen angst og dermed føle meg mer levende og tilstede i det jeg gjør: Når jeg kjemper på andre sine vegne. Kanskje var det derfor jeg ble psykolog? Når man møter smerte, glemmer man ofte sine egne problemer. Ubehagelige følelser som tristhet og angst, blir mindre viktige i møte med lidelse hos andre. Når jeg sitter ovenfor et menneske som strever, er det ikke viktig om jeg syns det er skummelt at dette menneske søker hjelp hos meg. Jeg har også merket hvordan dette gjenspeiler seg i å holde foredrag; Tidligere var dette noe jeg gjorde motvillig, og jeg husker fortsatt hvordan det kjentes å skulle presentere siste gruppeprosjekt på skolen, foran en uengasjert klasse som bare ventet på å bli ferdig med sine presentasjoner. Når jeg snakker om fag, særlig tema som engasjerer meg, blir jeg likevel mindre nervøs. Det å levere budskapet, blir det viktigste, og når jeg finner et ansikts i salen som faktisk ønsker å høre mer om

Som helsepersonell gir vi ofte gode råd. Men følger vi de alltid selv? De fleste vet at trening er viktig, men dørstokkmilen er lang. For meg er trening essensielt, spesielt dersom jeg finner unnskyldninger og tenker at jeg kan utsette det til imorgen. Dersom jeg trenger en vei ut av depresjonen, bør jeg ta joggeskoene på. Men, dette er ikke nok. Når jeg merker at mørket prøver å dra meg inn i grublerier og angst, trenger jeg å ta et skritt tilbake. Jeg må ha øvd meg nok på å se at det jeg kjenner nå, ikke kommer til å være slik for alltid. Dette hjelper, men det er ofte ikke nok, heller. Det som kanskje har hjulpet meg mest, men som jeg fortsatt ikke bruker så mye som jeg kunne hatt godt av, er å gi meg selv en klapp på skulderen. Istedenfor å føle meg mislykket for at en negativ tanke meldte sin ankomst igjen, prøver jeg å tenke på en teknikk som jeg tidvis har brukt i terapi: Skriv et brev til seg selv og les det når du trenger det som mest. Det høres kanskje banalt ut, men om det g

Når et nytt kapittel i livet påbegynnes, sitrer man av spenning. Jeg skulle studere psykologi, som jeg egentlig ikke visste så mye om, og så for meg hvordan det ville bli;  Alle nye menneskene jeg skulle møte, som jeg kunne drikke vin og diskutere teorier med til langt på natt. Jeg gledet meg også til å flytte sammen med kjæresten min. Alt var nytt, fremtiden fylt med muligheter.   Siste året på videregående hadde gått treigt. Jeg var lei av skole, lei av å pugge fag som egentlig ikke interesserte meg. Jaget etter karakterer, timene sammen med årstall som skulle huskes for så å bli glemt igjen så fort en prøve var gjennomført. Når jeg kjøpte pensumbøker til psykologistudiet, snuste jeg inn duften mellom sidene. Der satt kunnskapen jeg skulle suge til meg. Denne gangen var det fag jeg hadde valgt selv, og jeg skulle gå på forelesninger, skrive notater, føle meg voksen og intelligent.   Ikke rart at det boblet i magen når fadderuken begynte. Dette var min første sjanse

Etter min første innleggelse begynte jeg å gå til psykolog. Det var mye som skulle bearbeides, og en upartisk person som bare lyttet, var akkurat det jeg trengte. Jeg har gått til psykolog en gang tidligere, mens jeg var student, men det føltes annerledes nå siden jeg snakket med en som hadde samme yrke som meg selv. Jeg ble overrasket over hvor godt det føltes å høre setninger som jeg også hadde sagt til mine pasienter: «Det var ikke din feil» «alle kan bli syke» og «du ER ikke bipolar, akkurat som ingen ER kreft». Bekymringer for å bli syk satt imidlertid i. Var jeg dømt nå, slik at eg aldri kunne slappe av? Kunne jeg egentlig være meg selv? Tenk om jeg ble avslørt? Det er egentlig utrolig hvor mange tanker som kan plage deg når alt du trodde før blir snudd på hodet. Jeg delte disse tankene med psykologen, og han sa: ‘Dersom du skulle bli syk igjen, så tar vi det da’. Noe med disse ordene befridde meg. Angsten for å bli syk slapp taket litt, for med sin holdning om å ikke være redd

Jeg liker å skrive, og prøver noen ganger å sette meg inn hvordan det må være å streve med forskjellige vansker. Jeg velger derfor å skrive små historier om mennesker som strever. Når jeg begynte å jobbe som psykolog, husket jeg at jeg var forundret over menneskene som satt i stolen ovenfor meg. Hadde jeg møtt dem på gata ville jeg aldri visst at de strevde med det de fortalte meg om. De så helt normale ut, og det fikk meg til å innse at vi aldri helt vet hva som skjuler seg bak et tilsynelatende vellykket ytre. Det har nylig vært en undersøkelse blant psykologene omkring deres følelse av å få utrettet noe i spelsialisthelsetjenesten. Det viser seg at mange ikke føler de gjør en god nok jobb. Det er travelt, og ikke alltid man føler at man får nok tid til å gjøre en grundig utredning eller gir et tilstrekkelig tilbud til pasienter med sammensatte vansker. Tekstene jeg skriver, er ren fiksjon. De referer ikke til konkrete personer. Adam          På kanten, på kanten. Jeg stå

"Det føles ut som jeg aldri kommer til å få et normalt liv! Hvorfor var jeg så uheldig at jeg fikk bipolar lidelse?" Han sitter rett ovenfor meg i en grønn stol. En mann i 30-årene som har blitt min klient på DPS-et hvor jeg jobber. Han ser mye ned, og har forklart at han ofte gjør det. Han tør ikke se andre i øynene, fordi han skammer seg. Skammer seg over at han ikke kommer noen vei i livet, at han i ung alder er uføretrygdet. Jeg tenker, som jeg har gjort mange ganger før, hvor liten forskjellen mellom oss egentlig er. Jeg sitter og hører på hans historie, om hans innleggelser og møter med psykiatrien, uten at han vet om mine. Han vet ikke at jeg har blitt fraktet med ambulanse etter å ha fått håndjern på i en manisk fase, at jeg hadde problemer med å skille mellom hva som var virkelig eller ikke. At jeg også vet hva det betyr når tusen tanker raser gjennom hodet. Hvordan det er å være utslitt samtidig som du ikke klarer å sitte stille. Hvordan alt føles viktig,

Jeg hadde hørt ordet skjerming bli brukt før. For eksempel kunne en psykiater lage et vedtak for at pasienter ikke skulle ha telefon på rommet sitt. Når jeg fikk forklart hvorfor det var viktig at pasientene ble skjermet, skjønte jeg det bare halvveis. Hvem liker vel å bli fortalt hva de får lov til eller ikke? Jeg forstod egentlig ikke hvor viktig skjerming kan være, før jeg fikk behov for det selv. Hypomane og maniske faser fører ofte til at man ukritisk tar kontakt eller utleverer seg på en negativ måte. Det er typisk å dele mye på sosiale medium som virker fornuftig der og da, men som man angrer på i ettertid. Videre er stimuli ved på bålet for en mani, og går det langt nok er bare et øde landskap igjen.  Mens jeg satt på et lite, hvitt rom hvor det nesten ikke fantes gjenstander, visste jeg ikke alt dette, og derfor føltes skjerming som et unødvendig overtramp. Jeg hadde så mye å dele og oppleve. Hvorfor kunne de ikke forstå det? Jeg hadde til og med tilsyn, og en ansatt

Før jeg beskriver mitt møte med helsevesenet og noen av dets hjelpere, vil jeg understreke hvor subjektivt det jeg skriver, er. Noe vil være farget av at jeg var syk, og derfor ville jeg kanskje tenkt annerledes idag. Det jeg beskriver er min opplevelse, og ikke nødvendigvis slik andre ville opplevd det. Dessuten er de ulike psykiatriske institusjonene forskjellige. Hva som fungerer ett sted, fungerer ikke nødvendigvis et annet sted. Videre jobber jeg selv i helsevesenet og ser også at systemet og politikken dessverre bidrar til at tilbudet som gis psykisk syke, ikke alltid er godt nok. Lange ventelister, færre senger, effektivisering og mindre tid til hver enkel pasient, forringer kvaliteten på hjelper som gis. Samtidig er det også utrolig mange gode hjelpere der ute, så min beretning handler også om dem som bidro til min tilfriskning. Jeg har vært innlagt tre ganger, på forskjellige steder som skiller seg veldig fra hverandre . To ganger var jeg lagt inn mot min vilje, mens den

En veldig stressende måned Juni 2014 hadde vært en veldig stressende måned. Det var mye å gjøre på jobb, forholdet mitt til samboeren gikk dårlig, og jeg hadde tre kurs som innebar reisevirksomhet den måneden. I tillegg var det så mye som skjedde på fritiden, og gradvis begynte jeg å sove mindre. Jeg grublet på forholdet jeg var i, som ikke hadde vart mer enn 6 måneder, men som likevel hadde ført til et samboerskap. Han hadde flyttet for min del, men hadde fortsatt ikke fått jobb, og han hadde ennå ikke etablert noe nettverk eller deltatt i aktiviteter der vi bodde. Jeg kom ofte hjem med dårlig samvittighet, fordi han ikke hadde noe å gjøre og jeg var den eneste han hadde. Familien bodde ikke i nærheten, og det gjorde heller ikke tidligere venner. Han ble mutt og stille, og dersom jeg inviterte venner på besøk, anstrengte han seg ikke for å bli kjent med dem. Merket han at jeg ville ut av forholdet? Jeg tror det, men når jeg tenker tilbake på disse ukene i juni stå