Skjerming

Jeg hadde hørt ordet skjerming bli brukt før. For eksempel kunne en psykiater lage et vedtak for at pasienter ikke skulle ha telefon på rommet sitt. Når jeg fikk forklart hvorfor det var viktig at pasientene ble skjermet, skjønte jeg det bare halvveis. Hvem liker vel å bli fortalt hva de får lov til eller ikke? Jeg forstod egentlig ikke hvor viktig skjerming kan være, før jeg fikk behov for det selv. Hypomane og maniske faser fører ofte til at man ukritisk tar kontakt eller utleverer seg på en negativ måte. Det er typisk å dele mye på sosiale medium som virker fornuftig der og da, men som man angrer på i ettertid. Videre er stimuli ved på bålet for en mani, og går det langt nok er bare et øde landskap igjen. 

Mens jeg satt på et lite, hvitt rom hvor det nesten ikke fantes gjenstander, visste jeg ikke alt dette, og derfor føltes skjerming som et unødvendig overtramp. Jeg hadde så mye å dele og oppleve. Hvorfor kunne de ikke forstå det? Jeg hadde til og med tilsyn, og en ansatt som satt utenfor døren slik at jeg ikke begynte å vandre i gangene. Etterhvert fikk jeg inn blader eller bøker å lese, noe som var en enorm lettelse selv om jeg fortsatt hadde tusen ting jeg heller skulle gjort om jeg hadde fått viljen min. Likevel, lesestoffet jeg fikk førte til enda flere ideer, som alle hadde stor betydning. Artikler trigget minnet om andre ting jeg hadde lest eller minner, som jeg spant videre på. Da var de fire, nakne veggene gode å ha, for det var kun på tankeplan det raste avgårde, den rastløse energien ble ikke manifestert kroppslig ved å ta en treningstur, lage noe med hendene eller dele mine oppdagelser på sosiale medium. Jeg trengte å ikke ha for mye å gjøre, og ville aldri fått det til selv. Etterhvert, selv om det tok lang tid, innså jeg at behandlerene som tok disse valgene på mine vegne, faktisk prøvde å hjelpe. 

Jeg forstod behovet for skjerming også etter første gang jeg fikk en permisjon på flere timer for å kjøpe noe jeg trengte. Lydene, menneskene og synsinntrykkene ble for mye. Når jeg kom tilbake til posten var jeg helt utmattet, som om jeg hadde deltatt i et maraton. Jeg så hvor viktig skjermingen hadde vært for meg. I lang tid hadde jeg vært overstimulert og trengte ro for å hente meg inn igjen. 

Jeg anbefaler ofte skjerming til pasienter som er innlagt nå, eller i hverdagen når det blir for mye. Vi trenger alle å stenge verden ute i hektiske perioder, for kun slik kan vi komme til hektene igjen.