En bipolar psykolog

Dette er en skjønnlitterær tekst, som likevel er gjenkjennbart for meg som selv har vært innlagt. Sjefen 14 oktober 2017 kl 12.36 En psykiater hadde vurdert Lisa og funnet at hun hadde symptomer forenelig med bipolar lidelse, type 1. Hun hadde prøvd å protestere, si at grunnen til at hun hadde utagert, var at hun nettopp var blitt voldtatt. Det virket ikke som om legene hørte etter, noe som ble bekreftet når hun leste papirene sine senere; Pasienten fremstår med grensepsykotiske symptomer etter flere netter uten søvn. Pasienten tror blant annet at hun har blitt voldtatt. Da Lisa ble brakt til legevakten, ble hun beskrevet som «utagerende og ukontrollerbar» i journalen. Hun hadde prøvd å rømme fra rommet, og legen hadde ringt politiet. Lisa hadde da blitt redd for at hun kom til å dø, og prøvde å slå alle som var rundt henne, bestemt på å komme seg ut før hun ble kvalt. Politiet kom, og satte håndjern på henne. Stålet strammet seg rundt håndleddet. Hun hadde prøvd å bevege

Jeg har gjentatte ganger oppdaget hva som får meg til å glemme min egen angst og dermed føle meg mer levende og tilstede i det jeg gjør: Når jeg kjemper på andre sine vegne. Kanskje var det derfor jeg ble psykolog? Når man møter smerte, glemmer man ofte sine egne problemer. Ubehagelige følelser som tristhet og angst, blir mindre viktige i møte med lidelse hos andre. Når jeg sitter ovenfor et menneske som strever, er det ikke viktig om jeg syns det er skummelt at dette menneske søker hjelp hos meg. Jeg har også merket hvordan dette gjenspeiler seg i å holde foredrag; Tidligere var dette noe jeg gjorde motvillig, og jeg husker fortsatt hvordan det kjentes å skulle presentere siste gruppeprosjekt på skolen, foran en uengasjert klasse som bare ventet på å bli ferdig med sine presentasjoner. Når jeg snakker om fag, særlig tema som engasjerer meg, blir jeg likevel mindre nervøs. Det å levere budskapet, blir det viktigste, og når jeg finner et ansikts i salen som faktisk ønsker å høre mer om