Gå til hovedinnhold

Håp


"Det føles ut som jeg aldri kommer til å få et normalt liv! Hvorfor var jeg så uheldig at jeg fikk bipolar lidelse?" Han sitter rett ovenfor meg i en grønn stol. En mann i 30-årene som har blitt min klient på DPS-et hvor jeg jobber. Han ser mye ned, og har forklart at han ofte gjør det. Han tør ikke se andre i øynene, fordi han skammer seg. Skammer seg over at han ikke kommer noen vei i livet, at han i ung alder er uføretrygdet. Jeg tenker, som jeg har gjort mange ganger før, hvor liten forskjellen mellom oss egentlig er. Jeg sitter og hører på hans historie, om hans innleggelser og møter med psykiatrien, uten at han vet om mine. Han vet ikke at jeg har blitt fraktet med ambulanse etter å ha fått håndjern på i en manisk fase, at jeg hadde problemer med å skille mellom hva som var virkelig eller ikke. At jeg også vet hva det betyr når tusen tanker raser gjennom hodet. Hvordan det er å være utslitt samtidig som du ikke klarer å sitte stille. Hvordan alt føles viktig, og du er den eneste som kan gjøre noe med det. Her sitter jeg, psykologen med bipolar lidelse, og hører min klient snakke om sin sykdomshistorikk. Ironisk?

Jeg ønsker å formidle håp, uten å belaste han med min historie, så jeg forteller om andre kjente personer med bipolar lidelse som lever produktive liv. Jeg forteller at han ikke ER bipolar, akkurat som noen ikke ER kreft. Det er en sykdom, og sykdommer kan behandles og holdes i sjakk. Samtidig som jeg snakker, er jeg klar over at jeg også må lytte, forstå fortvilelsen han kjenner på. Selv om man ikke ER kreft, betyr ikke dette at det er lett å leve med. Bipolar lidelse kan spise deg opp innenfra, akkurat som kreftceller. Selvmordsraten er høyere enn ved andre psykiske lidelser, og mange står på medisiner livet ut.

Det er tre år siden jeg var innlagt for tredje gang. Siden den gang har jeg jobbet 100 %, og fungert stabilt på stemningsstabiliserende og søvnmedisin ved behov. Jeg har jobbet med å godta at jeg, som alle andre, også kan bli syk. Jeg har åpnet meg for mennesker jeg stoler på, men også latt være å dele av min egen historie. Jeg har så langt kun møtt forståelse. Som min beste venninne sa: "Jeg syns bare det er fascinerende jeg, hvordan hjernen vår kan fungere". Dette har hun sagt, på tross av at hun har sett meg på det verste. På tross av at hun gråt fordi hun ikke forstod hva som skjedde med meg, hvorfor jeg slo etter henne i fortvilelse, og prøvde å rømme fra legevakten hvor hun og andre venner, hadde fraktet meg. Jeg ser på klienten min igjen, og jeg tror han merker at jeg virkelig prøver å forstå hvordan han har det. Han merker at jeg blir rørt, og tror meg når jeg sier at det står respekt av at han forteller meg om sine opplevelser. At det ikke bare er noe jeg sier, når jeg forteller han hvor tøft det er å forsøke og bygge opp livet sitt på nytt etter at man føler det har falt fra hverandre. Han retter seg litt opp i stolen, ser meg forsiktig inn i øynene.
"Tror du jeg noen gang kommer til å få det bedre?" Jeg trenger ikke å tenke meg om før jeg svarer:
"Ja".

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Rush

Jeg har alltid vært klønete, en av dem som snubler i sine egne skolisser. Jeg har gått på en høy mann rett rundt et hjørne, snublet og fløyet gjennom luften på en flat sti uten steiner, ikke truffet nattbordet når jeg skulle sette et vannglass der og ikke klart å gripe rundt noe jeg vil plukke opp. Alt i edru og uthvilt tilstand. Med to venstreføtter har sport vært totalt uinteressant og helseskadelig, som er ensbetydende med at jeg har unngått kroppslige anstrengelser med en intens overbevisning. Riktignok ga jeg det et forsiktig forsøk når jeg deltok på en fotballtrening hvor jeg ble plassert i mål som keeper. Jeg reddet kanskje en ball, men de andre seilet bedagelig forbi mine viftende hender og føtter. Jeg ga meg med karrieren på topp og så aldri tilbake. I gymtimene var jeg lærerens verste mareritt, nok til å framkalle intens blåsing i fløyten (når jeg hev ballen feil vei eller drømte meg bort og glemte at det var min tur) og oppgitte utbrudd over manglende sportsånd. Je

Refleksjoner om selvmord

Igår leste jeg at ari behn har tatt sitt liv. I noen sekunder stoppet verden opp. Jeg kjente han ikke, vet ingenting om hans liv, men jeg vet hvordan det er å lengte etter døden. Som psykolog er mitt verste mareritt at jeg mister en av mine pasienter. Det sies at alle behandlere vil miste noen i løpet av sin karriere, så jeg vet at det sannsynligvis vil skje meg også. Hvordan vil jeg håndtere det?  Til en kollega har jeg innrømmet at det ville påvirke meg på en slik måte at det nok ville bli vanskelig å fortsette som psykolog. Kanskje stemmer det ikke, men tanken er skremmende. At noen jeg blir kjent med og glad i, forsvinner, vil påvirke meg. Et menneske som pustet og forsøkte å finne en vei utav det som tynget, som ga opp, som ikke orker mer. Jeg vet hvor mørkt livet kan fortone seg, hvor håpløst det er når en depresjon suger livslysten utav deg.. Da ser verden annerledes ut. Følelsen av at andre faktisk vil ha det bedre uten deg, blir sann. At man gjør andre en tjeneste fordi man

Første innleggelse

En veldig stressende måned Juni 2014 hadde vært en veldig stressende måned. Det var mye å gjøre på jobb, forholdet mitt til samboeren gikk dårlig, og jeg hadde tre kurs som innebar reisevirksomhet den måneden. I tillegg var det så mye som skjedde på fritiden, og gradvis begynte jeg å sove mindre. Jeg grublet på forholdet jeg var i, som ikke hadde vart mer enn 6 måneder, men som likevel hadde ført til et samboerskap. Han hadde flyttet for min del, men hadde fortsatt ikke fått jobb, og han hadde ennå ikke etablert noe nettverk eller deltatt i aktiviteter der vi bodde. Jeg kom ofte hjem med dårlig samvittighet, fordi han ikke hadde noe å gjøre og jeg var den eneste han hadde. Familien bodde ikke i nærheten, og det gjorde heller ikke tidligere venner. Han ble mutt og stille, og dersom jeg inviterte venner på besøk, anstrengte han seg ikke for å bli kjent med dem. Merket han at jeg ville ut av forholdet? Jeg tror det, men når jeg tenker tilbake på disse ukene i juni stå