Håp

"Det føles ut som jeg aldri kommer til å få et normalt liv! Hvorfor var jeg så uheldig at jeg fikk bipolar lidelse?" Han sitter rett ovenfor meg i en grønn stol. En mann i 30-årene som har blitt min klient på DPS-et hvor jeg jobber. Han ser mye ned, og har forklart at han ofte gjør det. Han tør ikke se andre i øynene, fordi han skammer seg. Skammer seg over at han ikke kommer noen vei i livet, at han i ung alder er uføretrygdet. Jeg tenker, som jeg har gjort mange ganger før, hvor liten forskjellen mellom oss egentlig er. Jeg sitter og hører på hans historie, om hans innleggelser og møter med psykiatrien, uten at han vet om mine. Han vet ikke at jeg har blitt fraktet med ambulanse etter å ha fått håndjern på i en manisk fase, at jeg hadde problemer med å skille mellom hva som var virkelig eller ikke. At jeg også vet hva det betyr når tusen tanker raser gjennom hodet. Hvordan det er å være utslitt samtidig som du ikke klarer å sitte stille. Hvordan alt føles viktig, og du er den eneste som kan gjøre noe med det. Her sitter jeg, psykologen med bipolar lidelse, og hører min klient snakke om sin sykdomshistorikk. Ironisk?

Jeg ønsker å formidle håp, uten å belaste han med min historie, så jeg forteller om andre kjente personer med bipolar lidelse som lever produktive liv. Jeg forteller at han ikke ER bipolar, akkurat som noen ikke ER kreft. Det er en sykdom, og sykdommer kan behandles og holdes i sjakk. Samtidig som jeg snakker, er jeg klar over at jeg også må lytte, forstå fortvilelsen han kjenner på. Selv om man ikke ER kreft, betyr ikke dette at det er lett å leve med. Bipolar lidelse kan spise deg opp innenfra, akkurat som kreftceller. Selvmordsraten er høyere enn ved andre psykiske lidelser, og mange står på medisiner livet ut.

Det er tre år siden jeg var innlagt for tredje gang. Siden den gang har jeg jobbet 100 %, og fungert stabilt på stemningsstabiliserende og søvnmedisin ved behov. Jeg har jobbet med å godta at jeg, som alle andre, også kan bli syk. Jeg har åpnet meg for mennesker jeg stoler på, men også latt være å dele av min egen historie. Jeg har så langt kun møtt forståelse. Som min beste venninne sa: "Jeg syns bare det er fascinerende jeg, hvordan hjernen vår kan fungere". Dette har hun sagt, på tross av at hun har sett meg på det verste. På tross av at hun gråt fordi hun ikke forstod hva som skjedde med meg, hvorfor jeg slo etter henne i fortvilelse, og prøvde å rømme fra legevakten hvor hun og andre venner, hadde fraktet meg. Jeg ser på klienten min igjen, og jeg tror han merker at jeg virkelig prøver å forstå hvordan han har det. Han merker at jeg blir rørt, og tror meg når jeg sier at det står respekt av at han forteller meg om sine opplevelser. At det ikke bare er noe jeg sier, når jeg forteller han hvor tøft det er å forsøke og bygge opp livet sitt på nytt etter at man føler det har falt fra hverandre. Han retter seg litt opp i stolen, ser meg forsiktig inn i øynene.

"Tror du jeg noen gang kommer til å få det bedre?" Jeg trenger ikke å tenke meg om før jeg svarer:
"Ja".