En veldig stressende måned Juni 2014 hadde vært en veldig stressende måned. Det var mye å gjøre på jobb, forholdet mitt til samboeren gikk dårlig, og jeg hadde tre kurs som innebar reisevirksomhet den måneden. I tillegg var det så mye som skjedde på fritiden, og gradvis begynte jeg å sove mindre. Jeg grublet på forholdet jeg var i, som ikke hadde vart mer enn 6 måneder, men som likevel hadde ført til et samboerskap. Han hadde flyttet for min del, men hadde fortsatt ikke fått jobb, og han hadde ennå ikke etablert noe nettverk eller deltatt i aktiviteter der vi bodde. Jeg kom ofte hjem med dårlig samvittighet, fordi han ikke hadde noe å gjøre og jeg var den eneste han hadde. Familien bodde ikke i nærheten, og det gjorde heller ikke tidligere venner. Han ble mutt og stille, og dersom jeg inviterte venner på besøk, anstrengte han seg ikke for å bli kjent med dem. Merket han at jeg ville ut av forholdet? Jeg tror det, men når jeg tenker tilbake på disse ukene i juni stå
Jeg har alltid vært klønete, en av dem som snubler i sine egne skolisser. Jeg har gått på en høy mann rett rundt et hjørne, snublet og fløyet gjennom luften på en flat sti uten steiner, ikke truffet nattbordet når jeg skulle sette et vannglass der og ikke klart å gripe rundt noe jeg vil plukke opp. Alt i edru og uthvilt tilstand. Med to venstreføtter har sport vært totalt uinteressant og helseskadelig, som er ensbetydende med at jeg har unngått kroppslige anstrengelser med en intens overbevisning. Riktignok ga jeg det et forsiktig forsøk når jeg deltok på en fotballtrening hvor jeg ble plassert i mål som keeper. Jeg reddet kanskje en ball, men de andre seilet bedagelig forbi mine viftende hender og føtter. Jeg ga meg med karrieren på topp og så aldri tilbake. I gymtimene var jeg lærerens verste mareritt, nok til å framkalle intens blåsing i fløyten (når jeg hev ballen feil vei eller drømte meg bort og glemte at det var min tur) og oppgitte utbrudd over manglende sportsånd. Je