Min første depresjon

Når et nytt kapittel i livet påbegynnes, sitrer man av spenning. Jeg skulle studere psykologi, som jeg egentlig ikke visste så mye om, og så for meg hvordan det ville bli;  Alle nye menneskene jeg skulle møte, som jeg kunne drikke vin og diskutere teorier med til langt på natt. Jeg gledet meg også til å flytte sammen med kjæresten min. Alt var nytt, fremtiden fylt med muligheter. 

Siste året på videregående hadde gått treigt. Jeg var lei av skole, lei av å pugge fag som egentlig ikke interesserte meg. Jaget etter karakterer, timene sammen med årstall som skulle huskes for så å bli glemt igjen så fort en prøve var gjennomført. Når jeg kjøpte pensumbøker til psykologistudiet, snuste jeg inn duften mellom sidene. Der satt kunnskapen jeg skulle suge til meg. Denne gangen var det fag jeg hadde valgt selv, og jeg skulle gå på forelesninger, skrive notater, føle meg voksen og intelligent. 

Ikke rart at det boblet i magen når fadderuken begynte. Dette var min første sjanse til å treffe medstudenter som jeg kunne bli bedre kjent med etterhvert. Vennene mine fra videregående var spredt for vinden nå, noen på folkehøyskole og andre hadde flyttet. Jeg hadde fortsatt noen igjen, men de var færre. Jeg trengte derfor å få nye venner, som jeg kunne være med daglig, og som jeg kunne lese sammen med. Jeg var ikke vant til å drikke, og gruet meg derfor litt til det jeg hadde hørt skulle bli en uke med fest og spenning. Hver dag skulle noe skje, og jeg var usikker på om jeg kom til å orke å være med på alt. Første dagen stilte jeg imidlertid opp, med øl klirrende i en pose. Vi var mange, så mange at jeg ikke fikk helt oversikten. Noen stod allerede å snakket i grupper, mens andre stod for seg selv akkurat som jeg gjorde. Hjertet banket, mens jeg vurderte om jeg skulle gå bort til noen. En «fadder» tok etterhvert ordet, og forklarte at han skulle gi oss en omvisning. Dette gjorde at vi på rekke og rad begynte å bevege på oss, og det ble mer naturlig å ta kontakt med den som tilfeldigvis havnet ved siden av deg. Heldigvis begynte jenten ved min side, og snakke med meg, og vi fortsatte med å prate helt til omvisningen tok slutt og skulle bevege oss mot første vorspiel. 

Kvelden videre var grei, jeg snakket med flere, noe som ble lettere etterhvert som promillen steg. Jeg drakk hurtig, som om jeg skulle rekke noe, og uvant som jeg var med alkohol, ble jeg raskt full. 

Dagen etter var jeg dårlig. Så dårlig at jeg ikke orket å delta på dagens fadderprogram. Jeg hadde ikke fått telefonnummer eller kontaktinformasjon til noen av dem jeg møtte dagen før, men regnet med jeg ville treffe dem igjen senere. Problemet var bare at når jeg møtte opp dagen etterpå, var det nye mennesker, og jenten som jeg hadde snakket mest med, var der ikke. Slik fortsatte uken. Jeg møtte mennesker, men ble egentlig ikke skikkelig kjent med noen, og selv om jeg hadde fått kontakt med en jeg kunne sende melding til senere, var jeg likevel ikke i nærheten av å ha fått noen nye venner. 

De første ukene fortsatte det slik. Vi hadde noen forelesninger for uken, og hver gang var det en horde med ukjente mennesker som strømmet inn i salen. Jeg satt ofte for meg selv og tok notater, mens jeg observerte de som satt sammen, og ønsket at noen ville sette seg hos meg. Noen ganger traff jeg jenten jeg hadde møtt, men ofte gjorde jeg det ikke. Jeg begynte å kjenne meg ensom. Kjæresten min jobbet ofte til sent, og de dagene hvor jeg ikke hadde forelesning, satt jeg hjemme og leste hele dagen. Noe av fagene var interessante nok, men andre ganger var det kjedelig. 

Etter en måned innså jeg at hverdagen slett ikke hadde blitt som jeg håpet, men jeg turte ikke å fortelle noen om det. Hvor skremmende alt var, at alt det nye ble for mye. At jeg ikke hadde noen å diskutere med, når jeg ikke forstod fagstoffet.

En depresjon sniker seg innpå deg. Den første gangen forstår en ikke hva som skjer, selv om symptomene gir seg til kjenne. Det er tyngre å stå opp om morgenen, maten smaker mindre og konsentrasjonen glipper. Det var stadig vanskeligere å følge med på forelesninger og lese lenge om gangen. I tillegg sov jeg mer urolig, og kunne begynne å gråte uten at jeg helt forstod hvorfor. Det verste var kanskje likevel tankene som begynte å plage meg: Hva var egentlig galt med meg, jeg som ikke «fikk til» denne nye tilværelsen? Var det ingen som hadde lyst til å bli skikkelig kjent med meg? Var jeg rett og slett for kjedelig? Disse spørsmålene kvernet rundt i hodet, og gjorde det vanskelig å sove. Jeg følte meg mislykket, noe som gjorde humøret enda dårligere. De små glimtene av glede i hverdagen, oppstod ofte når jeg drakk. Den midlertidige rusen døyvet smerte og problemer, og derfor skulle jeg alltid ta det «helt ut». Jeg og kjæresten kunne reise på dansesteder hvor jeg egentlig ikke brydde meg om annet enn å bestille mer drikke i baren og danse med alle som viet meg oppmerksomhet. 

Det toppet seg når jeg og en venninne skulle feire dagen hennes. Jeg hadde bestemt meg for at denne kvelden skulle bli morsom, og drakk tett. Selv om jeg lo og følte rusen, var det likevel alltid et ubehag i meg, som gjorde meg enda mer oppsatt på å ha noen timer hvor det ikke var plass til fornuft. Vi endte opp på et dansested, der jeg konsentrerte meg om å få oppmerksomhet fra flest mulig. Jeg hadde danset ekstra mye med en gutt, og etterhvert ble dansingen mer intens og flørtende. Før jeg visste ordet av det, kysset vi. Når jeg kom hjem den kvelden, fortalte jeg kjæresten min om hva som hadde skjedd, og han ble lei seg. Jeg kjente hvordan skammen la seg over meg, og nå hadde jeg virkelig et bevis på at jeg var et forferdelig menneske. Disse tankene eskalerte, slik at jeg ble overbevist om at jeg ikke hadde livets rett. På et tidspunkt visste jeg med sikkerhet at jeg ikke fortjente å leve, og konsekvensen av dette var at jeg måtte dø. 

Jeg begynte å planlegge hvordan, og plutselig føltes det innlysende hva jeg måtte gjøre. Det er viktig å skrive om selvmord, men metoder bør aldri beskrives. Derfor deler jeg ikke det her. Men jeg forsøkte, før jeg plutselig kjente meg redd. Denne frykten ble forsterket når jeg begynte å tenke på lillebroren min og hva det ville gjøre med han om jeg forsvant på denne måten. Derfor gikk jeg til kjæresten min som bestilte en ambulanse som tok meg til legevakten. Jeg begynte å bli sløv, og ville bare sove. Jeg husker at legen forsøkte å finne ut mer av hva som hadde skjedd, men det var vanskelig å snakke. Jeg ble videresendt til sykehuset, hvor jeg måtte drikke kull. Første begeret veltet jeg med vilje, men de ga seg ikke og væsken gikk ned mellom brekninger. 

Jeg våknet i en seng neste dag, forvirret. Jeg hadde sovet lenge, og var fortsatt groggy. Det var vanskelig å gå, og etterhvert skjønte jeg hvor jeg var og hva som hadde skjedd. Jeg kom meg på toalettet ved hjelp av en sykepleier, og det gikk virkelig opp for meg at jeg faktisk hadde forsøkt å ta livet av meg uten å lykkes. Dette kjentes både bra og dårlig ut på samme tid. Jeg fikk en samtale med en lege, som fikk skrevet en henvisning til en psykolog i studenthelsetjenesten. Når jeg kom hjem igjen dagen etter, var jeg fortsatt nedstemt. Når jeg så ambulanser, tenkte jeg at det burde vært meg. Jeg hadde samtidig dårlig samvittighet for at jeg hadde utsatt min samboer for forsøket. Min mor var også blitt kontaktet, og dette plaget meg. Jeg ville ikke belaste andre med mine problemer, gjøre livet vanskeligere for folk. Jeg visste ikke da, det jeg gjør idag. At dette er typiske tanker når man er deprimert. Alt ser mørkt ut og man føler seg som en byrde for andre mennesker. Hadde jeg visst dette, kunne jeg holdt tankene mer på avstand, innsett at de ikke var sannheter og dermed gitt dem mindre kraft. Men der og da kjentes det helt sant ut, og det er kun tanker som føles sanne, som innebærer lidelse. Derfor led jeg, fortsatt.