Gå til hovedinnhold

Omsorgsfullt brev til deg selv

Som helsepersonell gir vi ofte gode råd. Men følger vi de alltid selv? De fleste vet at trening er viktig, men dørstokkmilen er lang. For meg er trening essensielt, spesielt dersom jeg finner unnskyldninger og tenker at jeg kan utsette det til imorgen. Dersom jeg trenger en vei ut av depresjonen, bør jeg ta joggeskoene på. Men, dette er ikke nok. Når jeg merker at mørket prøver å dra meg inn i grublerier og angst, trenger jeg å ta et skritt tilbake. Jeg må ha øvd meg nok på å se at det jeg kjenner nå, ikke kommer til å være slik for alltid. Dette hjelper, men det er ofte ikke nok, heller. Det som kanskje har hjulpet meg mest, men som jeg fortsatt ikke bruker så mye som jeg kunne hatt godt av, er å gi meg selv en klapp på skulderen. Istedenfor å føle meg mislykket for at en negativ tanke meldte sin ankomst igjen, prøver jeg å tenke på en teknikk som jeg tidvis har brukt i terapi: Skriv et brev til seg selv og les det når du trenger det som mest. Det høres kanskje banalt ut, men om det gjøres riktig, kan det ha stor kraft. Første gang jeg skrev et omsorgsfullt brev til meg selv, syns jeg det var vanskelig. Janteloven forteller oss at vi ikke skal skryte, ikke tenke at vi er noe. Uansett hvor utdatert loven er, sitter den ofte i hos mange. Skryte av oss selv? Det er vel ikke greit? Slike tanker kommer lett, særlig når jeg vet hvor mange som har det verre enn meg. Jeg har kjent ubehag ved å gi meg selv oppmuntring, noe i meg stritter i mot. Men jeg har gjort det likevel og oppdaget at det hjelper. Selv-omsorg kan hjelpe til å håndtere vanskelige følelser og tanker, det hjelper til å ikke dømme oss selv så hardt. 

Brev til meg selv

Akkurat nå er du lei av deg selv, lei av tankene dine, lei av at livet er vanskelig. Du føler at alt er en kamp, og kjenner på at det er urettferdig at du har en bipolar lidelse. Men, nettopp derfor fortjener du hvile. Husk at du alltid gjør så godt du kan, og at uansett vil vanskelige følelser og tanker melde seg. Du har ikke gitt opp, og du er god til å stoppe deg selv fra å havne i en nedadgående spiral. Det tar noen ganger tid, men du prøver å lytte til dine behov. Det ER tøft, og noen ganger kjennes det virkelig ut som du har fått for mye å bære på. Det er greit, noen ganger blir du rett og slett trøtt. Da har du lov til å gjøre noe meningsløst som kan løfte humøret ditt. Du fortjener, som alle andre, å kjenne på små drypp av glede. Det er også greit at du trenger tid for deg selv, for å slippe å forholde deg til vonde følelser som kan oppstå når hverdagen er tung. Du trenger ikke å ha dårlig samvittighet hele tiden, eller skyldfølelse for hva du ikke får gjort. Du har gjort mye bra for andre i tiden du har levd, og du tilfører noe til verden. Du betyr noe for vennene dine, familien din og for mennesker som henvender seg til deg for å få hjelp. Du er god til å sette deg inn i andres smerte, og blir glad når andre får det bedre. Når du tør å slippe deg helt fri, så liker andre det de ser. Du har fått høre flere ganger at du er en god venn og kjæreste, selv om du føler at du aldri gjør nok og at det er mange beviser på at de tar feil. Noen ganger er du alt for hard mot deg selv, og derfor vil jeg at du skal huske at du ikke trenger å være det. Du er bra nok som du er, uansett.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Psykolog går til psykolog

Jeg var blitt henvist til en psykolog etter selvmordsforsøket mitt, og var spent. Jeg hadde kun en vag fornemmelse av hva en psykolog gjorde, og som de fleste så jeg for meg en divan man la seg ned på før man snakket fritt om det som falt en inn. Men når jeg kom dit var det bare et kontor med to stoler som stod delvis vendt mot hverandre. Psykologen min var kledd i fargede klær og flagrende skjerf, og hun hadde farget håret i en skrikende oransje farge. Bare utseende hennes gjorde meg mer avslappet, for hun så ut som om hun ikke brydde seg om hva andre måtte mene. Jeg tenkte at jeg ikke trengte å forstille meg med henne, for hun var nede på jorden. Hadde hun møtt meg i skjørt og dressjakke ville jeg nok følt at jeg måtte fremstå på en annen måte også. Jeg husker lite konkret av hva som ble sagt i disse timene, annet enn at jeg fortalte om aborten og at jeg ikke angret på valget jeg tok. Til min overraskelse fortalte hun at hun selv hadde tatt abort og levd greit med dette val...

Lisa

Dette er en skjønnlitterær tekst, som likevel er gjenkjennbart for meg som selv har vært innlagt. Sjefen 14 oktober 2017 kl 12.36 En psykiater hadde vurdert Lisa og funnet at hun hadde symptomer forenelig med bipolar lidelse, type 1. Hun hadde prøvd å protestere, si at grunnen til at hun hadde utagert, var at hun nettopp var blitt voldtatt. Det virket ikke som om legene hørte etter, noe som ble bekreftet når hun leste papirene sine senere; Pasienten fremstår med grensepsykotiske symptomer etter flere netter uten søvn. Pasienten tror blant annet at hun har blitt voldtatt. Da Lisa ble brakt til legevakten, ble hun beskrevet som «utagerende og ukontrollerbar» i journalen. Hun hadde prøvd å rømme fra rommet, og legen hadde ringt politiet. Lisa hadde da blitt redd for at hun kom til å dø, og prøvde å slå alle som var rundt henne, bestemt på å komme seg ut før hun ble kvalt. Politiet kom, og satte håndjern på henne. Stålet strammet seg rundt håndleddet. Hun hadde prøvd å bevege ...

Kan en innleggelse være traumatisk?

Et traume kan defineres på flere måter, for eksempel: Traume er en fellesbetegnelse på alle slags kroppslige og mentale skader (psykisk traume) og belastninger som skyldes påvirkning utenfra. ( Fra det store medisinske leksikon )  En innleggelse er ikke en direkte trussel om død eller alvorlig fysisk skade, men dersom en inkluderer trussel mot helse, kan kanskje en innleggelse også være en form for traume?  Når jeg ble innlagt, endret hele livet mitt seg. Det var overveldende og ukontrollerbart. Fra å bestemme alt i mitt eget liv, var det nå andre som bestemte. Jeg kunne ikke bevege meg som jeg ønsket, gjør hva jeg ville og følte jeg måtte passe på hva jeg sa. Jeg visste at mine ord ble tolket og så for meg konsekvensene av hva en innleggelse kunne innebære; Ville jeg miste jobben? Venner? Familien? Alt ble dramatisk og farlig, og jeg tror ikke hjernen min klarte å bearbeide dette mens det pågikk. En viktig komponent ved et traume er nettopp dette; Det som skjer overv...