Gå til hovedinnhold

Omsorgsfullt brev til deg selv

Som helsepersonell gir vi ofte gode råd. Men følger vi de alltid selv? De fleste vet at trening er viktig, men dørstokkmilen er lang. For meg er trening essensielt, spesielt dersom jeg finner unnskyldninger og tenker at jeg kan utsette det til imorgen. Dersom jeg trenger en vei ut av depresjonen, bør jeg ta joggeskoene på. Men, dette er ikke nok. Når jeg merker at mørket prøver å dra meg inn i grublerier og angst, trenger jeg å ta et skritt tilbake. Jeg må ha øvd meg nok på å se at det jeg kjenner nå, ikke kommer til å være slik for alltid. Dette hjelper, men det er ofte ikke nok, heller. Det som kanskje har hjulpet meg mest, men som jeg fortsatt ikke bruker så mye som jeg kunne hatt godt av, er å gi meg selv en klapp på skulderen. Istedenfor å føle meg mislykket for at en negativ tanke meldte sin ankomst igjen, prøver jeg å tenke på en teknikk som jeg tidvis har brukt i terapi: Skriv et brev til seg selv og les det når du trenger det som mest. Det høres kanskje banalt ut, men om det gjøres riktig, kan det ha stor kraft. Første gang jeg skrev et omsorgsfullt brev til meg selv, syns jeg det var vanskelig. Janteloven forteller oss at vi ikke skal skryte, ikke tenke at vi er noe. Uansett hvor utdatert loven er, sitter den ofte i hos mange. Skryte av oss selv? Det er vel ikke greit? Slike tanker kommer lett, særlig når jeg vet hvor mange som har det verre enn meg. Jeg har kjent ubehag ved å gi meg selv oppmuntring, noe i meg stritter i mot. Men jeg har gjort det likevel og oppdaget at det hjelper. Selv-omsorg kan hjelpe til å håndtere vanskelige følelser og tanker, det hjelper til å ikke dømme oss selv så hardt. 

Brev til meg selv

Akkurat nå er du lei av deg selv, lei av tankene dine, lei av at livet er vanskelig. Du føler at alt er en kamp, og kjenner på at det er urettferdig at du har en bipolar lidelse. Men, nettopp derfor fortjener du hvile. Husk at du alltid gjør så godt du kan, og at uansett vil vanskelige følelser og tanker melde seg. Du har ikke gitt opp, og du er god til å stoppe deg selv fra å havne i en nedadgående spiral. Det tar noen ganger tid, men du prøver å lytte til dine behov. Det ER tøft, og noen ganger kjennes det virkelig ut som du har fått for mye å bære på. Det er greit, noen ganger blir du rett og slett trøtt. Da har du lov til å gjøre noe meningsløst som kan løfte humøret ditt. Du fortjener, som alle andre, å kjenne på små drypp av glede. Det er også greit at du trenger tid for deg selv, for å slippe å forholde deg til vonde følelser som kan oppstå når hverdagen er tung. Du trenger ikke å ha dårlig samvittighet hele tiden, eller skyldfølelse for hva du ikke får gjort. Du har gjort mye bra for andre i tiden du har levd, og du tilfører noe til verden. Du betyr noe for vennene dine, familien din og for mennesker som henvender seg til deg for å få hjelp. Du er god til å sette deg inn i andres smerte, og blir glad når andre får det bedre. Når du tør å slippe deg helt fri, så liker andre det de ser. Du har fått høre flere ganger at du er en god venn og kjæreste, selv om du føler at du aldri gjør nok og at det er mange beviser på at de tar feil. Noen ganger er du alt for hard mot deg selv, og derfor vil jeg at du skal huske at du ikke trenger å være det. Du er bra nok som du er, uansett.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Rush

Jeg har alltid vært klønete, en av dem som snubler i sine egne skolisser. Jeg har gått på en høy mann rett rundt et hjørne, snublet og fløyet gjennom luften på en flat sti uten steiner, ikke truffet nattbordet når jeg skulle sette et vannglass der og ikke klart å gripe rundt noe jeg vil plukke opp. Alt i edru og uthvilt tilstand. Med to venstreføtter har sport vært totalt uinteressant og helseskadelig, som er ensbetydende med at jeg har unngått kroppslige anstrengelser med en intens overbevisning. Riktignok ga jeg det et forsiktig forsøk når jeg deltok på en fotballtrening hvor jeg ble plassert i mål som keeper. Jeg reddet kanskje en ball, men de andre seilet bedagelig forbi mine viftende hender og føtter. Jeg ga meg med karrieren på topp og så aldri tilbake. I gymtimene var jeg lærerens verste mareritt, nok til å framkalle intens blåsing i fløyten (når jeg hev ballen feil vei eller drømte meg bort og glemte at det var min tur) og oppgitte utbrudd over manglende sportsånd. Je

Refleksjoner om selvmord

Igår leste jeg at ari behn har tatt sitt liv. I noen sekunder stoppet verden opp. Jeg kjente han ikke, vet ingenting om hans liv, men jeg vet hvordan det er å lengte etter døden. Som psykolog er mitt verste mareritt at jeg mister en av mine pasienter. Det sies at alle behandlere vil miste noen i løpet av sin karriere, så jeg vet at det sannsynligvis vil skje meg også. Hvordan vil jeg håndtere det?  Til en kollega har jeg innrømmet at det ville påvirke meg på en slik måte at det nok ville bli vanskelig å fortsette som psykolog. Kanskje stemmer det ikke, men tanken er skremmende. At noen jeg blir kjent med og glad i, forsvinner, vil påvirke meg. Et menneske som pustet og forsøkte å finne en vei utav det som tynget, som ga opp, som ikke orker mer. Jeg vet hvor mørkt livet kan fortone seg, hvor håpløst det er når en depresjon suger livslysten utav deg.. Da ser verden annerledes ut. Følelsen av at andre faktisk vil ha det bedre uten deg, blir sann. At man gjør andre en tjeneste fordi man

Første innleggelse

En veldig stressende måned Juni 2014 hadde vært en veldig stressende måned. Det var mye å gjøre på jobb, forholdet mitt til samboeren gikk dårlig, og jeg hadde tre kurs som innebar reisevirksomhet den måneden. I tillegg var det så mye som skjedde på fritiden, og gradvis begynte jeg å sove mindre. Jeg grublet på forholdet jeg var i, som ikke hadde vart mer enn 6 måneder, men som likevel hadde ført til et samboerskap. Han hadde flyttet for min del, men hadde fortsatt ikke fått jobb, og han hadde ennå ikke etablert noe nettverk eller deltatt i aktiviteter der vi bodde. Jeg kom ofte hjem med dårlig samvittighet, fordi han ikke hadde noe å gjøre og jeg var den eneste han hadde. Familien bodde ikke i nærheten, og det gjorde heller ikke tidligere venner. Han ble mutt og stille, og dersom jeg inviterte venner på besøk, anstrengte han seg ikke for å bli kjent med dem. Merket han at jeg ville ut av forholdet? Jeg tror det, men når jeg tenker tilbake på disse ukene i juni stå