Psykolog går til psykolog

Jeg var blitt henvist til en psykolog etter selvmordsforsøket mitt, og var spent. Jeg hadde kun en vag fornemmelse av hva en psykolog gjorde, og som de fleste så jeg for meg en divan man la seg ned på før man snakket fritt om det som falt en inn. Men når jeg kom dit var det bare et kontor med to stoler som stod delvis vendt mot hverandre. Psykologen min var kledd i fargede klær og flagrende skjerf, og hun hadde farget håret i en skrikende oransje farge. Bare utseende hennes gjorde meg mer avslappet, for hun så ut som om hun ikke brydde seg om hva andre måtte mene. Jeg tenkte at jeg ikke trengte å forstille meg med henne, for hun var nede på jorden. Hadde hun møtt meg i skjørt og dressjakke ville jeg nok følt at jeg måtte fremstå på en annen måte også. Jeg husker lite konkret av hva som ble sagt i disse timene, annet enn at jeg fortalte om aborten og at jeg ikke angret på valget jeg tok. Til min overraskelse fortalte hun at hun selv hadde tatt abort og levd greit med dette valget i ettertid. Som psykologer skal vi være forsiktige med å dele personlig informasjon, siden det kan bli belastende for pasienten. Men for meg var dette helt riktig. Det førte til at jeg fikk aksept for valget mitt, og at jeg ikke ble dømt fordi jeg hadde gjort en «feil». Jeg husker også at jeg fortalte om studiet og hvordan det føltes å ikke ha fått nære venner. Hun spurte dessuten om oppveksten min, og jeg fortalte at jeg var eldst og at vi hadde hatt en ganske fri oppvekst med lite grenser. Jeg sa at vi ofte fikk se på fjernsyn mens vi spiste, og at jeg alltid syns det var litt rart når jeg besøkte venninner som spiste sammen. Hun responderte ved å si at på noen måter hadde jeg kanskje savnet disse grensene, savnet at vi snakket om hva som opptok oss. For vi diskuterte sjeldent hva som hadde skjedd på skolen, eller hva vi hadde følt om noe. Jeg så mye på tegnefilm og spilte en del tv-spill, mens andre familier kanskje gikk på fjellturer sammen eller reiste på hytten. Jeg hadde aldri grublet på dette før, og fikk et nytt perspektiv på hvordan mitt liv måtte se ut fra utsiden. Den tredje tingen jeg husket, er at hun en time hadde en liten hundevalp i rommet. Jeg husker ingenting fra selve samtalen, men jeg husker at jeg følte meg helt trygg med den lille valpen i rommet. Den var så søt, og minnet meg på at det fantes gode ting i livet. 

Var det samtalene som gjorde at hverdagen begynte å se litt bedre ut? Utpå høsten begynte jeg i en kollokvie gruppe og fikk endelig mulighet til å være med de samme menneskene over tid. Det var godt å se kjente ansikter som visste hvem jeg var, og være en del av et fellesskap igjen. På forelesninger var jeg bare en del av en anonym masse, og dersom jeg ikke møtte opp, var det ingen som spurte etter meg. Det må være slik ensomme eldre kjenner det, når de tenker på at ingen ville oppdaget dem om de falt om i leiligheten sin. Nå var det imidlertid forventet at jeg var tilstede, og på den måten ble jeg også mer synlig, mer koblet på verden igjen. For en tid tilbake kom jeg over boken «lost connections» av Johann Hari. Han har selv vært deprimert i mange år, og beskriver i boken hvordan ensomhet ofte går igjen i en depresjon. Det er ikke nødvendigvis symptomene som er farlige, det er følelsen av å ikke være en del av et fellesskap som gjør oss deprimerte. Selv om vi idag har mange måter å kommunisere med andre på, trenger vi å møtes ansikt til ansikt. Vi trenger å være til sammen med andre. Slik var det for meg også, endelig var jeg noen igjen. Livet hadde fått litt mer mening, og dermed ble det også mer interessant å fordype seg faglig.