Igår leste jeg at ari behn har tatt sitt liv. I noen sekunder stoppet verden opp. Jeg kjente han ikke, vet ingenting om hans liv, men jeg vet hvordan det er å lengte etter døden. Som psykolog er mitt verste mareritt at jeg mister en av mine pasienter. Det sies at alle behandlere vil miste noen i løpet av sin karriere, så jeg vet at det sannsynligvis vil skje meg også. Hvordan vil jeg håndtere det? Til en kollega har jeg innrømmet at det ville påvirke meg på en slik måte at det nok ville bli vanskelig å fortsette som psykolog. Kanskje stemmer det ikke, men tanken er skremmende. At noen jeg blir kjent med og glad i, forsvinner, vil påvirke meg. Et menneske som pustet og forsøkte å finne en vei utav det som tynget, som ga opp, som ikke orker mer. Jeg vet hvor mørkt livet kan fortone seg, hvor håpløst det er når en depresjon suger livslysten utav deg.. Da ser verden annerledes ut. Følelsen av at andre faktisk vil ha det bedre uten deg, blir sann. At man gjør andre en tjeneste fordi man