Angstreduksjon

Jeg har gjentatte ganger oppdaget hva som får meg til å glemme min egen angst og dermed føle meg mer levende og tilstede i det jeg gjør: Når jeg kjemper på andre sine vegne. Kanskje var det derfor jeg ble psykolog? Når man møter smerte, glemmer man ofte sine egne problemer. Ubehagelige følelser som tristhet og angst, blir mindre viktige i møte med lidelse hos andre. Når jeg sitter ovenfor et menneske som strever, er det ikke viktig om jeg syns det er skummelt at dette menneske søker hjelp hos meg. Jeg har også merket hvordan dette gjenspeiler seg i å holde foredrag; Tidligere var dette noe jeg gjorde motvillig, og jeg husker fortsatt hvordan det kjentes å skulle presentere siste gruppeprosjekt på skolen, foran en uengasjert klasse som bare ventet på å bli ferdig med sine presentasjoner. Når jeg snakker om fag, særlig tema som engasjerer meg, blir jeg likevel mindre nervøs. Det å levere budskapet, blir det viktigste, og når jeg finner et ansikts i salen som faktisk ønsker å høre mer om det jeg forteller, kjenner jeg at mening tar plassen der angst nettopp satt. For meg blir det desto viktigere å fylle tiden min med meningsfulle aktiviteter, og dette gjelder også samtaler. Småprat er nyttig i mange settinger, men jeg trives best når jeg virkelig kan åpne meg for andre, og de i sin tur viser meg tillit ved å fortelle om hva de virkelig føler og tenker. 

Jeg tror vi alle har godt av å gjøre noe som ikke handler om oss selv. Når vi får være der for none andre, blir egne problemer mindre. Jeg sier ikke at dette er en lettvint løsning eller varig kur mot angst og andre ubehagelige følelser, men at ved å få perspektiv på ting, så kan vi tidvis kjenne hvordan vi tar et skritt tilbake der det ubehagelige ikke får like stort grep om oss.