En bipolar psykolog

Jeg var blitt henvist til en psykolog etter selvmordsforsøket mitt, og var spent. Jeg hadde kun en vag fornemmelse av hva en psykolog gjorde, og som de fleste så jeg for meg en divan man la seg ned på før man snakket fritt om det som falt en inn. Men når jeg kom dit var det bare et kontor med to stoler som stod delvis vendt mot hverandre. Psykologen min var kledd i fargede klær og flagrende skjerf, og hun hadde farget håret i en skrikende oransje farge. Bare utseende hennes gjorde meg mer avslappet, for hun så ut som om hun ikke brydde seg om hva andre måtte mene. Jeg tenkte at jeg ikke trengte å forstille meg med henne, for hun var nede på jorden. Hadde hun møtt meg i skjørt og dressjakke ville jeg nok følt at jeg måtte fremstå på en annen måte også. Jeg husker lite konkret av hva som ble sagt i disse timene, annet enn at jeg fortalte om aborten og at jeg ikke angret på valget jeg tok. Til min overraskelse fortalte hun at hun selv hadde tatt abort og levd greit med dette val

Når livet ikke lenger har mening, kan konsekvensen bli at en leter feil steder etter noe som kan bringe farger tilbake til livet. For meg ble dette tanken på å bli mor. Jeg hadde små søsken, og noe av det som hadde gitt mening tidligere, var å passe på dem. Når jeg svelget pillene, var det dem jeg tenkte på, dem som fikk meg til å innse at jeg ikke kunne dø, for det ville ikke være rettferdig ovenfor dem. Min kjæreste var eldre enn meg og klar for å bli far, men vi hadde egentlig ikke diskutert det skikkelig. Jeg begynte å slurve med prevensjon, tenkte at det ikke var så farlig om jeg faktisk skulle bli gravid. Det viste seg at jeg var svært fruktbar, for kort tid etter selvmordsforsøket var jeg gravid. Jeg merket endringene på kroppen ganske fort, og skjønte at noe var annerledes. Det som fylte meg var ikke glede, det var skrekk. Plutselig ble alt så virkelig. Jeg hadde nettopp begynt å studere, hadde ikke etablert meg. Og så skulle jeg bli mor? Hva tenkte jeg på? Det tok