Adam

Jeg liker å skrive, og prøver noen ganger å sette meg inn hvordan det må være å streve med forskjellige vansker. Jeg velger derfor å skrive små historier om mennesker som strever. Når jeg begynte å jobbe som psykolog, husket jeg at jeg var forundret over menneskene som satt i stolen ovenfor meg. Hadde jeg møtt dem på gata ville jeg aldri visst at de strevde med det de fortalte meg om. De så helt normale ut, og det fikk meg til å innse at vi aldri helt vet hva som skjuler seg bak et tilsynelatende vellykket ytre.

Det har nylig vært en undersøkelse blant psykologene omkring deres følelse av å få utrettet noe i spelsialisthelsetjenesten. Det viser seg at mange ikke føler de gjør en god nok jobb. Det er travelt, og ikke alltid man føler at man får nok tid til å gjøre en grundig utredning eller gir et tilstrekkelig tilbud til pasienter med sammensatte vansker.

Tekstene jeg skriver, er ren fiksjon. De referer ikke til konkrete personer.

Adam

         På kanten, på kanten. Jeg står her på kanten. 

Bertine Zetlitz på kanten

21 oktober 2017 kl 14.50

Lyden av stillhet er ensom, tenkte Adam. Han satt på legekontoret i en utslitt blå stol med et ukeblad fra to år tilbake i hånden. Han bladde formålsløs, prøvde å feste blikket mot teksten, men det skled unna. Slik hadde det vært i det siste. En følelse av å være på glatt is, uten fotfeste. Foran seg kunne han se et hull som han nærmet seg ufrivillig. Adam hadde alltid hatt en frykt for å drukne, og nå kjentes det som han ikke fikk puste, på tross av at han fortsatt stod på isen. Han så rundt seg på de andre pasientene som ventet. En eldre mann som satt sammenkrøket og pustet tungt, en mor med et slapt barn i fanget, en jente med mørkt hår som hadde nesen vendt mot en skjerm. Adam visste at alle her hadde noe de trengte hjelp for. En usynlig navlestreng bandt alle sammen, men akkurat nå føltes det som om navlestrengen som bandt han til resten av verden var tynnslitt, nesten kuttet av. 

"Adam Jensen?" Adam kvapp til av stemmen som avbrøt tankerekken hans. Han kom seg på bena, og stavret seg mot legen, som strakte ut hånden for å hilse. Adam grep hånden begjærlig, omtrent som legen skulle være en livline. Legen tok hånden hans selvsikkert før han ba Adam stige på. Adam rakk og se navneskiltet på døren før døren ble lukket bak han; Fredrik Westlie. 

Legekontoret var sparsomt møblert. Det hang noen plansjer av menneske-kroppen på veggen, og foruten en heve-pult med dataskjerm og en bokhylle med medisinsk litteratur, samt en undersøkelsesbenk, var det lite i rommet. Legen pekte mot en stol, mens han selv satte seg bak skrivepulten, med PC-en rett foran seg, hendene allerede hvilende på tastaturet. Legen kremtet, tydelig utålmodig og stresset. Adam satte seg fort ned, og prøvde å rette seg opp i ryggen. Han hadde aldri vært god til å snakke med autoriteter, men han skulle prøve. Han hadde ikke noe annet valg.

For to uker siden hadde han sett en plakat om depresjon på studentsenteret. På plakaten var ulike symptomer  listet opp, og nederst ble leseren oppfordret til å søke hjelp om de kjente seg igjen.  Plakaten informerte også om at en av tre ville tilfredsstille kriterier for en psykisk lidelse i løpet av livet sitt. For Adam hadde det vært som å få et elektrisk støt. Noe hadde endelig trengt gjennom mørket som omhyllet han som et teppe, og brakt han ut av dvalen. Var han deprimert? Kunne det forklare hvorfor han var så irritabel, ikke orket noen ting og hadde tenkt at det ville vært bedre om han var død? Samme kveld låste han seg inn på den kalde student-boligen han leide gjennom studentsamskipnaden. Han logget seg innpå helsenorge.no for å skifte fastlege, og bestilte en time to uker etterpå. Det hadde vært to lange uker, med endeløse timer som han prøvde å bruke til å lese pensum. Men konsentrasjonen glapp, ordene fløt i hverandre, og han måtte lese hver setning på nytt. Noen dager kom han seg ikke opp av sengen, slik at han ble liggende i en kjøttkvern av bekymringer. Hvorfor skulle han egentlig fortsette med å leve? Spørsmålet ble mer presserende, lengselen etter en slutt på det hele, større. Noen nye venner hadde han ikke fått siden han flyttet fra hjembygden for fire måneder siden, og han hadde allerede strøket på en eksamen. Skammen over å ha mislykkes så totalt, la seg som en kappe rundt ham, og gjorde det enda vanskelige å puste. 

«Så... Hva kan jeg hjelpe deg med ?» Legens stemme var som et piskeslag. Adam kjente hvor urolig han umiddelbart ble. Det var en hard stemme, utålmodig og travel. Han åpnet munnen.

«Vel jeg.. Jeg.».

«Ja?» Fortsatte legen og sendte et raskt blikk mot klokken, som nærmet seg tre.

« Jeg... Har ikke følt meg helt bra i det siste. »Adam pustet lettet ut. Han hadde åpnet munnen, for første gang på tre dager hadde han faktisk snakket til et annet menneske. Han var ikke engang sikker på om stemmen fortsatt virket, da han ikke engang hadde klart å si versegod når han handlet på butikken. 

«Du har ikke det nei? Hvilke symptomer har du? Forkjølelse? Og hvor lenge har de vart?» Spørsmålene kom dalende som om det haglet. Han ble forvirret. Hva var det han spurte om? Igjen glapp alt unna. Han prøvde likevel å gripe fatt i et av spørsmålene, og bestemte seg for å si noe om varigheten.

«Vel.. Jeg tror det har vart noen uker nå.. De siste dagene har jeg nesten ikke klart å komme meg ut av sengen..»  Adam rødmet. Han følte seg elendig. Hva måtte vel legen tro om han?  Adam visste ikke om legen la merke til det, for han så innbitt mot dataskjermen, samtidig som han hurtig noterte det Adam nettopp hadde sagt.

«Noen uker ja? Hvilke symptomer har du hatt de siste dagene? Pleier du å få influensa i løpet av vinteren?»  Adam måtte igjen ta seg sammen. Hvilket spørsmål skulle han svare på først? Han kremtet, kjente hvordan øynene glippet. Han hadde kun sovet tre timer forrige natt, noe som gjorde det enda vanskeligere å samle tankene. 

«Ja, jeg har hatt influensa noen ganger, men...» 

Legen lot ham ikke fortsette. Han tastet i vei, og gikk hurtig videre til neste spørsmål. Han var som en revolver som stadig fyrte av nye skudd.

«Nettopp, nettopp. Det er jo den tiden på året.» Legen nikket for seg selv, og fortsatte med å skrive noe hurtig. Adam kjente fortvilelsen stige i takt med klapringen på tastaturet. Dette gikk ikke så bra? Han hadde vært her inne i kun fem minutter, og i løpet av den tiden hadde legen allerede sett på klokken flere ganger. Adam forstod at legen var travel, og han følte seg dum som i det hele tatt hadde møtt opp. Han hadde allerede ventet 15 minutter før han kom til legen, og det var fredag ettermiddag. Snart helg. Kanskje fredag var feil dag å bestille time på?

«Har du verk i kroppen? Er du slapp? Har du hatt feber?» Legen tordnet videre. Adam forstod at legen var av den effektive typen,;Vant med å få mye informasjon på kort tid. Han falt igjen inn i egne grubleriet, for det ble for vanskelig å være til stede i situasjonen. Han gikk tilbake i tid, og kom plutselig på en historie han hadde lest når han var yngre; Momo og kampen om tiden. Den handlet om tidstyver som prøvde å få mennesker til å jobbe fortere for å spare tid. De snakket om hvilke fordeler menneskene ville få dersom de jobbet fortere, mer effektivt. Adam husket også at tidstyvene hadde røkt sigaretter som bestod av tid menneskene hadde spart inn. Til mer tid menneskene sparte, til lengre levde tidstyvene. Til slutt stod menneskene i fare for å ikke ha noe igjen, mens tidstyvene vokste seg større og sterkere. Hvorfor tenkte han på dette nå?  Hvordan skulle han få lagt fram at han trengte hjelp når hjernen hele tiden koblet ut? Han måtte skjerpe seg, komme til poenget. 

«Ja, jeg er veldig sliten og utmattet.. Alt er et ork. Jeg burde lese til eksamen, men det har vært umulig i det siste». Det var godt å dele sine bekymringer med noen. Det hadde kostet han så mye å komme hit, og han hadde vært usikker på om det var riktig å gå. Hvorfor skulle han oppta tiden til legen, når det fantes så mange andre med virkelige problemer? Adam kjente hjertet dunke hardt i brystet, mens han ventet på at legen skulle bli ferdig med noteringen. Han så mot klokken. Åtte minutter hadde gått. Hvor lang tid hadde han?

«Utmattet og sliten ja. Slapp ja», gjentok legen mens han skrev hurtig. Han fortsatte: «Vel. La meg ta en titt på deg. Legen rullet stolen bort fra skrivebordet og nærmet seg Adam. Adam lot han komme nærmere, og legen gjorde sine vanlige undersøkelser. Mens legen så ned i gapet på han, gled Adam sitt blikk mot taket og klokken. Enda mer tid hadde gått, var ikke legen snart ferdig med undersøkelsen ? Etter en stund rullet legen tilbake til skrivebordet. Han så på Adam. 

«Jeg kan ikke se noe unormalt, men det kan jo være en begynnende forkjølelse eller starten på en influensa. Jeg vil anbefale deg å holde sengen noen dager, og visst det ikke blir bedre kan du jo bare ta kontakt igjen? Høres det greit ut?» 

Igjen gikk alt så fort. Fra det ene sekundet til det andre, var det over.  Før Adam hadde summet seg, hadde legen gjort tegn til at Adam kunne reise seg, og fortumlet gjorde  han nettopp det. Han kjente gråten i halsen, men fikk ikke ut et ord. Hjemme var mørket, ensomheten. Han visste ikke om han holdt det ut lenger.