Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra juli, 2019

Unødvendige bekymringer

Etter min første innleggelse begynte jeg å gå til psykolog. Det var mye som skulle bearbeides, og en upartisk person som bare lyttet, var akkurat det jeg trengte. Jeg har gått til psykolog en gang tidligere, mens jeg var student, men det føltes annerledes nå siden jeg snakket med en som hadde samme yrke som meg selv. Jeg ble overrasket over hvor godt det føltes å høre setninger som jeg også hadde sagt til mine pasienter: «Det var ikke din feil» «alle kan bli syke» og «du ER ikke bipolar, akkurat som ingen ER kreft». Bekymringer for å bli syk satt imidlertid i. Var jeg dømt nå, slik at eg aldri kunne slappe av? Kunne jeg egentlig være meg selv? Tenk om jeg ble avslørt? Det er egentlig utrolig hvor mange tanker som kan plage deg når alt du trodde før blir snudd på hodet. Jeg delte disse tankene med psykologen, og han sa: ‘Dersom du skulle bli syk igjen, så tar vi det da’. Noe med disse ordene befridde meg. Angsten for å bli syk slapp taket litt, for med sin holdning om å ikke være redd

Adam

Jeg liker å skrive, og prøver noen ganger å sette meg inn hvordan det må være å streve med forskjellige vansker. Jeg velger derfor å skrive små historier om mennesker som strever. Når jeg begynte å jobbe som psykolog, husket jeg at jeg var forundret over menneskene som satt i stolen ovenfor meg. Hadde jeg møtt dem på gata ville jeg aldri visst at de strevde med det de fortalte meg om. De så helt normale ut, og det fikk meg til å innse at vi aldri helt vet hva som skjuler seg bak et tilsynelatende vellykket ytre. Det har nylig vært en undersøkelse blant psykologene omkring deres følelse av å få utrettet noe i spelsialisthelsetjenesten. Det viser seg at mange ikke føler de gjør en god nok jobb. Det er travelt, og ikke alltid man føler at man får nok tid til å gjøre en grundig utredning eller gir et tilstrekkelig tilbud til pasienter med sammensatte vansker. Tekstene jeg skriver, er ren fiksjon. De referer ikke til konkrete personer. Adam          På kanten, på kanten. Jeg stå

Håp

"Det føles ut som jeg aldri kommer til å få et normalt liv! Hvorfor var jeg så uheldig at jeg fikk bipolar lidelse?" Han sitter rett ovenfor meg i en grønn stol. En mann i 30-årene som har blitt min klient på DPS-et hvor jeg jobber. Han ser mye ned, og har forklart at han ofte gjør det. Han tør ikke se andre i øynene, fordi han skammer seg. Skammer seg over at han ikke kommer noen vei i livet, at han i ung alder er uføretrygdet. Jeg tenker, som jeg har gjort mange ganger før, hvor liten forskjellen mellom oss egentlig er. Jeg sitter og hører på hans historie, om hans innleggelser og møter med psykiatrien, uten at han vet om mine. Han vet ikke at jeg har blitt fraktet med ambulanse etter å ha fått håndjern på i en manisk fase, at jeg hadde problemer med å skille mellom hva som var virkelig eller ikke. At jeg også vet hva det betyr når tusen tanker raser gjennom hodet. Hvordan det er å være utslitt samtidig som du ikke klarer å sitte stille. Hvordan alt føles viktig,

Skjerming

Jeg hadde hørt ordet skjerming bli brukt før. For eksempel kunne en psykiater lage et vedtak for at pasienter ikke skulle ha telefon på rommet sitt. Når jeg fikk forklart hvorfor det var viktig at pasientene ble skjermet, skjønte jeg det bare halvveis. Hvem liker vel å bli fortalt hva de får lov til eller ikke? Jeg forstod egentlig ikke hvor viktig skjerming kan være, før jeg fikk behov for det selv. Hypomane og maniske faser fører ofte til at man ukritisk tar kontakt eller utleverer seg på en negativ måte. Det er typisk å dele mye på sosiale medium som virker fornuftig der og da, men som man angrer på i ettertid. Videre er stimuli ved på bålet for en mani, og går det langt nok er bare et øde landskap igjen.  Mens jeg satt på et lite, hvitt rom hvor det nesten ikke fantes gjenstander, visste jeg ikke alt dette, og derfor føltes skjerming som et unødvendig overtramp. Jeg hadde så mye å dele og oppleve. Hvorfor kunne de ikke forstå det? Jeg hadde til og med tilsyn, og en ansatt

Mitt møte med helsevesenet

Før jeg beskriver mitt møte med helsevesenet og noen av dets hjelpere, vil jeg understreke hvor subjektivt det jeg skriver, er. Noe vil være farget av at jeg var syk, og derfor ville jeg kanskje tenkt annerledes idag. Det jeg beskriver er min opplevelse, og ikke nødvendigvis slik andre ville opplevd det. Dessuten er de ulike psykiatriske institusjonene forskjellige. Hva som fungerer ett sted, fungerer ikke nødvendigvis et annet sted. Videre jobber jeg selv i helsevesenet og ser også at systemet og politikken dessverre bidrar til at tilbudet som gis psykisk syke, ikke alltid er godt nok. Lange ventelister, færre senger, effektivisering og mindre tid til hver enkel pasient, forringer kvaliteten på hjelper som gis. Samtidig er det også utrolig mange gode hjelpere der ute, så min beretning handler også om dem som bidro til min tilfriskning. Jeg har vært innlagt tre ganger, på forskjellige steder som skiller seg veldig fra hverandre . To ganger var jeg lagt inn mot min vilje, mens den

Første innleggelse

En veldig stressende måned Juni 2014 hadde vært en veldig stressende måned. Det var mye å gjøre på jobb, forholdet mitt til samboeren gikk dårlig, og jeg hadde tre kurs som innebar reisevirksomhet den måneden. I tillegg var det så mye som skjedde på fritiden, og gradvis begynte jeg å sove mindre. Jeg grublet på forholdet jeg var i, som ikke hadde vart mer enn 6 måneder, men som likevel hadde ført til et samboerskap. Han hadde flyttet for min del, men hadde fortsatt ikke fått jobb, og han hadde ennå ikke etablert noe nettverk eller deltatt i aktiviteter der vi bodde. Jeg kom ofte hjem med dårlig samvittighet, fordi han ikke hadde noe å gjøre og jeg var den eneste han hadde. Familien bodde ikke i nærheten, og det gjorde heller ikke tidligere venner. Han ble mutt og stille, og dersom jeg inviterte venner på besøk, anstrengte han seg ikke for å bli kjent med dem. Merket han at jeg ville ut av forholdet? Jeg tror det, men når jeg tenker tilbake på disse ukene i juni stå

Rovdrift

Vi har alle hørt det; Kropp og sjel henger sammen. Den ene kan ikke eksistere uten den andre, likevel er det mange som ikke lytter til signalene kroppen sender ut. Dette har også vært sant for meg. Jeg har ikke alltid merket at kroppen ikke orker mer, fordi hodet er i høygir. Da tenker man ikke over at akkurat som en bil, som trenger å service, trenger kroppen påfyll.  Når du har alt for mange jern i ilden og stadig går inn i nye prosjektet uten å bekymre deg for at det går utover nattesøvnen, avkobling og matinntak, tærer du på kroppens reserver helt til du går tom.  Ved en bipolar lidelse er dette ofte et problem.   Når energien er brukt opp, følger for mange en depresjon som igjen benekter kroppens behov. For de som blir alvorlig deprimert kan dette føre til at man ikke kommer seg utav sengen i det hele tatt. Man unngår alt som kan gi positivt påfyll. Det er som om det enten blir for mye eller for lite.  Mange føler at dersom de demper hypomane symptomer, mister man en a