Lisa

Dette er en skjønnlitterær tekst, som likevel er gjenkjennbart for meg som selv har vært innlagt.

Sjefen

14 oktober 2017 kl 12.36

En psykiater hadde vurdert Lisa og funnet at hun hadde symptomer forenelig med bipolar lidelse, type 1. Hun hadde prøvd å protestere, si at grunnen til at hun hadde utagert, var at hun nettopp var blitt voldtatt. Det virket ikke som om legene hørte etter, noe som ble bekreftet når hun leste papirene sine senere; Pasienten fremstår med grensepsykotiske symptomer etter flere netter uten søvn. Pasienten tror blant annet at hun har blitt voldtatt. Da Lisa ble brakt til legevakten, ble hun beskrevet som «utagerende og ukontrollerbar» i journalen. Hun hadde prøvd å rømme fra rommet, og legen hadde ringt politiet. Lisa hadde da blitt redd for at hun kom til å dø, og prøvde å slå alle som var rundt henne, bestemt på å komme seg ut før hun ble kvalt. Politiet kom, og satte håndjern på henne. Stålet strammet seg rundt håndleddet. Hun hadde prøvd å bevege hendene sine, men det ble mindre og mindre rom. Pulsen hadde gradvis sunket og hun hadde tenkt «Nå dør jeg». Hun hadde gitt opp og tenkt at det kunne det være det samme, enten så døde hun, eller så ville hun overleve på mirakuløst vis. Så hadde alt svartnet. Det neste hun husket var noen uklare skikkelser som satt rundt henne. Hun lå fastspent i.. En seng? På venstre sider så hun et instrument hun ikke kjente igjen. Hun innså at hun var i en ambulanse. En stemme snakket til henne, og hun fikk umiddelbart panikk. Hvem hadde sperret henne inne? Hvorfor? Hun hadde prøvd å komme seg løs, men en stor og kraftig mann hadde plutselig stått foran henne. Han hadde sagt at hun skulle ta en pille slik at hun ble roligere. Hun ville egentlig protestere, ville ikke forsvinne for verden slik at noen igjen kunne bruke henne, men han skremte henne. Hun tok imot pillen og sovnet umiddelbart. Da hun våknet, var hun i ørska. I journalen sin kunne hun i ettertid lese «Pasienten er ikke orientert for tid og sted. Hun er ikke samarbeidsvillig».  Lisa husket samtalen godt. Hun hadde blitt fraktet inn på akutt-psykiatrisk hvor hun først måtte passere en metall-detektor, før hun ble sittende og vente på de som skulle «ta henne imot». Hun ble ført inn på et rom, hvor to alvorlige ansikt fulgte med på alt som ble sagt. De hadde vært så utålmodige, så ferdig med henne allerede før hun hadde sagt et ord. Det var som om de allerede visste hva Lisa kom til å si, og hadde bestemt seg for hva som måtte gjøres. Et skjema lå foran den ene behandleren, og Lisa så hvordan hun kastet et blikk mot arket som for å forsikre seg om at hun fikk stilt alle spørsmålene som stod der. Det føltes som et avhør. De ville Lisa skulle fortelle om sin bakgrunn, hva hun tenkte og følte, og om hun selv mente hun var syk. Lisa hadde fortalt at hun var redd, og dette hadde vekket en reaksjon. De nikket ivrig, og fortsatte utspørringen: Trodde jeg at jeg kunne se og høre noe andre ikke så og hørte? Lisa svarte at det nok alltid er ting vi ikke får med oss, og at vi ofte tror ting som ikke stemmer. I journalen kunne hun i etterkant lese at «pasienten fremstår som mistenksom og mulig syns- og hørselshallusinert». Etter samtalen måtte Lisa vente 30 minutter på et tomt rom, før en pleier kom inn med et vedtak til henne. Et vedtak om innleggelse på tvang. Dagene etterpå kunne hun knapt huske, for hun befant seg i en tåke. Hun husket glimt, som da en sykepleier fortalte at hun måtte ta medisiner eller så ville det bli fattet et tvangsmedisin-vedtak. Lisa hadde skreket da. Hun husket hvor redd hun var, hvor urettferdig og umenneskelig hun syntes alt var. Fra å være myndig var hun plutselig et menneske uten stemme. Hun kunne også husket at en sykepleier kom inn og satte seg på sengen hun hadde fått tildelt. Lisa mintes at hun hadde snakket om at hun skulle få en sprøyte, og at hun knapt kom til å merke stikket. Lisa tror navnet på medisinen Quetiapin, men et var vanskelig å følge med på hva som ble sagt, for hun var så redd. Sykepleieren sa videre at medisinen ville få henne til å slappe av, at den var et antipsykotikum. Lisa hadde ønsket å slå sprøyten ut av hånden hennes, springe ut av døren og rømme. Men hun visste det var nytteløst. Dørene var låst på denne avdelingen, og Lisa hadde kjent seg hjelpeløs. Som en hund som var blitt slått for mange ganger, gjorde hun ikke lenger motstand. Hun bare lukket øynene mens nålen trengte gjennom hudlaget hennes. Hun innså at ingenting hadde endret seg siden hun var 16. Andre kunne fortsatt gjøre hva de ville med henne. 

02 august, 2017. Kl 16.04. 

Den første tiden etter tvangsmedisineringen, sov Lisa mye. Det føltes som et tungt teppe ble dradd over henne, slik at hun bare måtte gjøre det hun ble fortalt for ikke å bli kvalt. Lisa følte seg annerledes; Tregere i bevegelsene og tankene. Hun tenkte at det var slik blikktømmerhoggeren fra Oz måtte føle seg når han manglet olje. Dagen etterpå, når Lisa følte seg litt mer som seg selv, ba hun om en skriveblokk. Så langt hadde hun ikke fått gjøre noe annet enn å lese bøker som befant seg på avdelingen. Lisa skulle skjermes til den «maniske» fasen var over. Legene hadde prøvd å forklare henne hvorfor, men Lisa var for desorientert og forvirret til å forstå hva han mente. Det var flere grunner til at hun ikke forstod, en av dem var at hun ble redd; Han var stor og autoritær, helt tydelig en mann som var vant til å få det som han ville. Siden Lisa hadde sovet så mye, tillot de henne å få skriveblokken. Hun hadde alltid likt å skrive små fortellinger, og begynte på en. 

 En reporter står utenfor instutisjonen "Vi har makten", en gammel psykiatrisk instutisjon der veggene skulle ha blitt malt for flere tiår siden. Hennes stemme blander seg med tjue andre journalister som ser alvorlig inn i kameraet, mens de demonstrerende peker på bygningen bak dem. Reporteren fra TV3 senker stemmen sin dramatisk ned når hun kommer til konklusjonen.

"Anonyme kilder forteller oss at på disse sengepostene, blir pasientene skrevet ut nesten umiddelbart etter at de er blitt innlagt. Det ryktes at enkelte pasienter kommer ut med feil diagnose, og det er bekreftet at traumatiserte mennesker ikke får tilstrekkelig oppfølging etter at de blir skrevet ut. Bare 30% rapporterer at de følte seg bedre eller hadde håp for fremtiden etter å ha blitt sluppet ut, og undersøkelser viser at svimlende 56% av pasientene har blitt innlagt gjentatte ganger uten at de har blitt bedre. Reporterens ansikt viser sinne mens hun oppgir tallene. Hennes mor tok sitt eget liv etter å ha blitt innlagt på en psykiatrisk klinikk. Da hun hadde lest gjennom mors journal-dokumenter, oppdaget hun at moren hadde stått på sterke beroligende medikamenter. Hun hadde fått få samtaler sammen med behandlere. Da hun prøvde å finne behandlingsnotater der hennes mor kunne snakke om sin traumatiske fortid, fant hun bare korte samtaler hvor legene ville vite om hun sov godt, spise det hun skulle eller om hun følte seg litt bedre etter å ha tatt en ny pille. Som reporter burde hun kanskje ikke tatt denne saken, men det var viktig for henne, og derfor skulle hun klare å gi en nøytral beskrivelse av tilstanden på denne instutisjonen.  

Hun går bort til direktøren, som har gått med på å la seg intervjue:

"Har du noen kommentarer til denne saken? " sa hun, mens hun skjøv mikrofonen nærmere ansiktet hans. 

"Vi skal selvfølgelig se på våre rutiner for å vurdere om det må gjøres endringer". 

Nyhetsrapporten blir ikke bare vist i Norge, men sprer seg over hele verden. Oprah dedikerer sitt neste program til problemstillingen knyttet til inadekvat behandling av psykiske lidelser, og Internett-brukere på Twitter har oppfordret til demonstrasjoner som rask har spredt seg til alle hovedstader. Befolkningen strømmer til gatene med skilt hevet: "Prioriter psykisk helse" og "Ta oss på alvor". Intervju med pasienter som har personlig erfaring fra behandlingsapparatet, blir et daglig nyhetsinnslag i over 20 land "Min mor har bare tre dager i institusjonen, men da hun sa at depresjonen ikke var så alvorlig, sa behandlerene at de har gjort alt de kunne, og at hun kunne ta kontakt med helsetjenesten i kommunen. Hun gjorde dette, men de hadde ikke kapasitet, kun til de mest alvorlige tilfelle. Flere skriver meldinger til regjeringen. "Vi vil at våre skattebetalere penger går til mental helse". Alle protestene foregår på fredfullt vis. Det poengteres at en aldri ville tillatt at et brukket ben bare ble delvis helet. Eller at en med begynnende celle-forandringer som kunne utvikle seg til kreft, ikke fikk oppfølging. Hvorfor skulle det være annerledes for alle som strevde psykisk? Hvorfor ble kropp prioritert, uten at psyken fikk like mye oppmerksomhet? 

Lisa ble avbrutt i skrivingen av en sykepleier som sa at det var tid for middag. Hun tok med meg den påbegynte teksten om en fremtidig nyhetssak inn til bordet. På veien bort, spurte sykepleieren hva Lisa skrev, og hun viste henne teksten. Hun kommenterte ikke, men fulgte Lisa bort til bordet hvor hun ble sittende sammen med seks andre pasienter. En av dem snakket i ett sett, mens en annen satt og skalv i alt for tynne klær. Lisa forsynte seg med kjøttkaker og poteter, og mye saus. Sykepleieren satte seg ned ved siden av henne og begynte å snakke om været. Samtalen døde bort omtrent før den hadde begynt, og for å fylle stillheten spurte sykepleieren hva de hadde gjort på tidligere på dagen. Lisa kjente et øyeblikk hvor absurd alt var. Her satt hun, sammen med flere ukjente mennesker som alle var i krise, og ble underholdt av en sykepleier som prøvde å gjøre ting mer normalt. Hun hadde lyst til å si noe om dette, men lot være. I stedet tok en mann med bart ordet og svarte at han hadde hatt en god dag. Han hadde vært på fjelltur med aktivitetsavdelingen, og skulle få besøk av sin familie senere på dagen. Lisa kvapp til, når hun innså at hun imorgen også skulle få besøk. Hun fortsette med å spise maten sin i stillhet, og lot de andre snakke. Det var behagelig og ikke måtte gi noe. Her inne var det ingen forventninger om at hun skulle bidra med small-talk. Hun var jo alvorlig syk.

Etter middagen gikk Lisa bort til sykepleieren for å spørre om hun kunne få en samtale med overlegen neste dag. Mens hun spurte, så Lisa for deg avdelingsoverlegen, og kjente motvilje. Det siste hun ønsket var egentlig å bruke mer tid sammen med denne mannen. Men hun måtte finne ut hvor lenge hun skulle være der. Sykepleieren sa at hun lovde å videreformidle beskjeden. Før hun glemte det, spurte Lisa henne om det ville være mulig å gå en liten tur ut etterpå. Hun prøvde å hold utålmodigheten og irritasjonen unna, og la også til at hun virkelig ville sette pris på det, selv om hun egentlig ønsket å brøle til pleieren eller si noe om at hun forventet å bli behandlet som et menneske, ikke et dyr som av og til får gå ut på beitet dersom bonden ikke har det for travelt. Sykepleieren trippet, var fjern i blikket. Distrahert sa hun at det var ekstra travelt der idag, men dersom de fikk muligheten til det, kunne hun kanskje få en luftetur i fem minutter. Lisa skjønte at det ikke ville hjelpe å si noe mer, og gikk derfor mot rommet sitt.  Hun åpnet døren og så at det lå et ark på den vesle skrivepulten som befant seg på rommet. Når hun gikk nærmere så hun at det var et skriv om tvangsvedtaket. Hun fikk opplyst at vedtaket varte  i 48 timer, før det ble bestemt hva som skulle skje videre. Lisa forstod ikke all teksten, men tenkte at hun kunne spørre legen mer om det imorgen. Lisa ble gående rastløs frem og tilbake en stund. Hun var urolig, som om noen hadde plassert en tiger i henne. Hun hadde ingenting å lese, og ingen å snakke med. Alt var blitt tatt fra henne. Tiden gikk ekstra sakte, og hun prøvde å legge seg ned for å sove litt. Søvn ville jage bort kjedsomheten, og hun visste at hun trengte det. Men hun var for urolig. Noe jaget rundt i henne, ga henne ikke fred. Etter det som kanskje kunne vært en time eller to, gikk hun ut igjen i gangen. Det var stille nå, og Lisa trodde det betydde at pasientene befant seg på rommene sine. Hun gikk bort til en dør som ledet inn mot vaktrommet, og banket utålmodig på. Etter noe som føltes som en evighet, åpnet en mannlig sykepleier døren. Han kom ut til henne, og Lisa spurte, kanskje med litt for høy stemme, om det var mulig å gå ut en liten tur. Han så på et årmbandsur som var rundt håndleddet og sa at det måtte i så fall bli om en halvtime, og ikke mer enn noen minutter. Lisa klarte ikke å skjule skuffelsen, men orket heller ikke be om noe mer. Hun gikk inn på rommet sitt igjen, og stirret i veggen. Hun hadde lest engang at det var sunt å kjede seg, for da fikk hjernen rom til å gå sine egne veier. Og det gjorde hodet hennes, en idè ble raskt etterfulgt av en ny. En av assosiasjonene hun fikk handlet om et eksperiment hun hadde lest om, der en person ble innesperret i et tomt rom over tid, og hvordan personene etterhvert begynte å hallusinere. En av forklaringene hadde gått ut på at når det ble for lite stimulans, kunne hjernen konstruere ting for deg. Tankerekken ble avbrutt av at noen banket på døren. Hun kvapp til, og åpnet døren. 

«Hei Lisa!», sa sykepleieren og smilte, «vi kan gå en liten tur nå om du vil?» Lisa spratt opp fra sengen og gikk bort til hvor jakken hennes var. 

«Ja, veldig gjerne!» Sykepleieren ventet tålmodig mens hun fikk på seg jakken, og så gikk de ut sammen.
«Vi kan ikke gå langt, som du kanskje fikk beskjed om, og vi kan heller ikke gå et sted der det er andre mennesker, siden du trenger ro og skjerming. Men vi kan ta en tur i hagen, og så må vi dessverre inn igjen etter fem minutter. Er det greit?», spurte sykepleieren.  Lisa kjente seg skuffet, men nikket likevel. Uten å si mer, bevegde de seg mot døren som vendte ut mot hagen. Hagen bestod av en benk, noen trær og blomstrer og var omkranset av en høy mur. Lisa så at trærne var festet med svart teip til støtter som stod som rake soldater parallellt med treet. I et sekund virket det som om treet ble kvalt av teip-bitene som snodde seg rundt stammen.. Hun undret seg et sekund over hvordan noe kunne både være støtte og fangenskap på samme tid. Som tidligere forsvant en tanke alltid inn i en annen, slik at hun mistet tråden. Det eneste som ble igjen var en følelse av at noe var i ulage, at alt rundt henne var skeivt. Hun fikk enda større behov for å gå, gå langt. Men hun måtte nøye seg med å gå rundt i hagen, så mange ganger hun bare orket før sykepleieren sa at tiden var gått, og de måtte komme seg inn igjen. Etter turen gikk Lisa igjen inn på rommet sitt igjen, og ble sittende for seg selv. Etter en stund banket noen på døren igjen, og hun så at sykepleieren hadde med seg et vannglass og en rund pille. Hun fikk vite at pillen ville hjelpe henne å sove, og siden Lisa kjedet seg, tok hun den uten store protester. Noen timer senere, var hun borte. 

  Lisa er i en svømmehall hvor flere personer står rundt henne. Hun ser mot bassenget, hvor flere ting flyter omkring. Når hun ser nærmere, oppdager hun at det er hennes ting. Ikke bare er de hennes, personene rundt henne er travle med å plukke dem opp. Først tror Lisa at de ønsker å hjelpe henne, få tingene på land slik at de ikke blir ødelagt, men så ser hun at flere beveger seg mot utgangen. De stjeler tingene hennes! Lisa klarer ikke å bevege seg, og begynner å gråte. «Hvorfor tar dere tingene mine?», skriker hun ut. Ingen ser ut til å registrere at hun er der, bortsett fra en mann kledd i hvit frakt, som holder en liten dukke i hånden. Han ser henne inn i øynene: «For å lære deg en lekse».  Han smiler. Lisa sitt blikk faller tilbake på dukken, og hun oppdager at den ser ut som henne. Rundt henne hører hun de ukjente personene le, mens hun selv sank ned på det harde gulvet mens klor-lukten rev henne i nesen. Plutselig kom noen av dem tilbake og la de våte gjenstandene foran henne. Det siste Lisa husker før hun våkner, var at hun tenkte at de ikke kan ta noe bort fra meg, for så å gi det tilbake. Skaden var allerede skjedd. Sviket hadde laget et hull i henne som ikke kunne tettes. 

Lisa gispet, og satte seg opp i sengen. Det banket på døren, det var nok dette som hadde revet henne utav søvnen. Jeg fikk ut et grøtete «kom inn» og en pleier stakk hodet så vidt innenfor døren. Hun spurte muntert om Lisa hadde sovet godt, og etter at Lisa hadde gitt henne det obligatoriske ja-et, opplyste hun om at det var frokost om en halvtime.  Lisa nikket, og pleieren gikk ut. Fortsatt søvndrukken gikk hun på badet for å stelle seg. De blå sykehusklærne var alt for store og minnet Lisa på at hun var langt fra sitt eget hjem. Hun hadde ikke toalett-saker med seg, siden innleggelsen hadde skjedd i all hast uten at hun fikk sjansen til å ta med meg mer enn det hun hadde på seg. Hennes mor og bror skulle bringe med litt klær og toalettsaker senere, og Lisa så frem til at litt av hennes gamle liv skulle flytte inn sammen med henne. Da ville det føles mer som hjemme, selv om dette var en illusjon. Lisa trengte noe mer, hun ønsket å føle at hun fortsatt var den samme, selv om alt var forandret. At hun ikke bare var en pasient, men et menneske. Når jLisa hadde prøvd å forklare det til en sykepleier, hadde hun ikke svart.Senere hadde hun lest i journalen at hun hadde en manglende følelse av identitet

Etter å ha stelt seg så godt hun kunne med sykehuskammen og handkleet som hun var blitt tildelt, gikk Lisa ut til de andre. Hun satte seg med frokostbordet, som denne morgenen bestod av fem andre. Lisa så et nytt ansikt: En jente på rundt 20 år som bare så ned hele tiden. Det passet henne fint, siden hun ikke  var i humør til å prate. Det var heller ingen andre av pasientene. En gutt som hun hadde sett dagen før, med alt for lite klær på, satt der også. Han hadde fortsatt kun en tynn skjorte, og Lisa kjente irritasjon over at ingen sørget for at han hadde på seg noe varmere. Men hun kommenterte det ikke, fant bare frem brødskiver og juice. Det satt to ansatte med dem En av pasientene var blind, og måtte mates. Lisa tenkte på hvordan det må være å ikke kunne se. Totalt mørke, total hjelpeløshet. Men kanskje vi alle er blinde, at vi beveger oss i mørket uansett hvor vi er. 

Når jeg var tilbake på rommet, kom en sykepleier inn og sa hun var min kontakt for dagen. Navnet var Mariann, og hun smilte hele tiden. Jeg merket jeg ble sliten av all smilingen, men sa ikke noe. Hun sa jeg hadde samtale med overlegen om en time, og frem til da kunne jeg gjøre hva jeg ville. Når jeg spurte om dette betydde at jeg kunne gå ut en tur, ristet hun beklagende på hodet. Hvordan gjøre det en vil når dørene er stengte? Jeg følte meg som en fugl i et fuglebur, så nær friheten, men likevel totalt avskåret fra resten av verden. Jeg bestemte meg for å gå i stuen og finne frem et puslespill. Det satt ingen andre når jeg kom dit, og dette passet meg bra. Jeg merket at hver gang en mann kom nær meg, stivnet jeg. Det var noe truende med måten de gikk på. Måten de så på meg på. Jeg fant frem puslespillet og begynte å sortere ut kantene og hjørnene. Kontakten min var ikke å se. Hun satt sannsynligvis på et rom sammen med noen andre og snakket om ferien hun skulle på. Eller kanskje var hun inne hos en annen pasient som hun også hadde ansvar for. Tiden rislet avgårde mens jeg møysommelig fant biter som passet sammen. Jeg merket det ble stille i hodet mitt. Det var som en ro senket seg over meg langsomt. Når Mariann kom trippende for å fortelle meg at overlegen var klar, hadde jeg ikke merket at tiden var gått. Det skjedde ofte. Jeg var i et øyeblikk, og plutselig i et annet uten noen erindring om hva som hadde skjedd i mellomtiden. Det var ubehagelig, samtidig som det også trøstet å vite at tiden her inne tikket mot slutten. Jeg var spent på samtalen. Skulle jeg endelig få slippe ut herfra? 

Overlegen satt i en dressjakke, blå skjorte og dressbukse. Han virket for stor til hele antrekket, skremmende. Som om det var for mange muskler og styrke til at trådene fra klærne kunne holde villskapen tilbake. På mange måter minnet han om en Schâfer i et hundebånd. Glefsende og klar til angrep. Pennen han satt med over en notisbok, klikket han på gjentatte ganger. Lyden forstyrret meg, den ble forsterket som om vi befant oss i et lite rom hvor ingen andre lyder eksisterte. Han prøvde og smile. Jeg smilte ikke tilbake.

«Så, hvordan syns du det går her inne?»

«Jeg liker det ikke. Medisinen jeg fikk gjør meg trøtt og døsig hele tiden. Det føles som jeg går i en tåke. Alle bevegelser blir trege. Dessuten jobber det for mange menn her!»

Overlegen så på meg og sa:

«Ja, det jobber både menn og kvinner her, men slik er det. Det må du forholde deg til som andre vanlige mennesker». Vanlige mennesker? Hva var jeg da? Han fortsatte å spørre meg om appetitt, om jeg følte meg full av energi, om jeg så og hørte noe ingen andre hørte. Spørsmålene smalt frem og tilbake som en bordtennis-match hvor jeg alltid ikke klarte å skyte tilbake. Min stemme føltes svakere, min vilje til å kjempe for friheten falmet. Når han hadde spurt en stund, og skrevet på blokken sin spurte jeg utålmodig:

«Når skal jeg slippe ut herfra?» Han så på meg og sa rolig. 

«Lisa. Jeg kan forstå at du ønsker å komme hjem. Men slik som tilstanden din er nå, ser jeg meg nødt til å forlenge tvangsvedtaket og sette deg på tvungen observasjon i 20 dager». Det svartnet for meg. Jeg for opp fra stolen, og løp til et hjørne av rommet hvor jeg umiddelbart begynte å gråte. Jeg så ikke opp, alt ble svart og mørkt inn i meg. Jeg hørte hvordan stolen til overlegen flyttet på seg, og jeg krøp enda mer sammen. Han spurte ikke om det gikk bra, han bare gikk ut av rommet. En liten stund senere kom Marie inn og la hånda på skulderen min.

«Går det bra?»

«Ser det slik ut?» skrek jeg, og hun rygget tilbake. Jeg hadde ikke ment å bli så sint, men kunne ikke stoppe sinnet som brygget seg opp i meg. Hun sa at hun gikk ut, og at hun kom tilbake om litt når jeg hadde roet meg. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble sittende, gråten ville ikke stoppe. Det kjentes som om verden hadde rast sammen rundt meg. Når Marie kom inn igjen, hadde hun med et glass vann. Jeg drakk så fort at det rant over, og kjente at det hjalp. Hun tok meg igjen forsiktig på armen, og istedenfor å skubbe den bort, ble jeg med henne tilbake til rommet. Hun fortalte at min mor og bror hadde ringt og sagt at de var på vei. De ville være der innen en halvtime. På rommet lå en kopi av tvangsvedtaket. Jeg prøvde å lese, men forstod ikke. Mariann sa at jeg kunne klage på vedtaket om jeg ville. Et lite håp ble tent: Kunne jeg klage å slippe ut likevel? Jeg sa umiddelbart at jeg ville klage, og Marie gikk for å hente skjema jeg skulle fylle ut. Jeg skrev i rasende fart, og så etterpå at det nesten var uleselig. Arket var fullt av tårer, men jeg ga det til Marie likevel. Hun sa at om jeg ønske, kunne jeg få snakke med psykologen på avdelingen. Jeg nikket, og tenkte at de kanskje kunne tale min sak når de forstod at jeg ikke hadde noe der og gjøre. 

Når jeg kom ut fra rommet for å hente en kopp te før jeg fikk besøk, så jeg plutselig et stort tre midt i stuen. Stammen stod rett ved siden av stuebordet som var dekket av et puslespill. Lange grener strakk seg utover i rommet, omtrent som om de prøvde å strekke seg mot friheten utenfor de fire veggene. Treet så sykt ut. Sollyset nådde ikke inn til det, det fantes ikke vann til røttene. Jeg fikk hjertet i halsen, og gikk bort til en sykepleier og spurte om jeg kunne få en bøtte med vann. 

«En bøtte med vann?» Hun ristet forvirret på hodet. 

"Ja, slik at den ikke dør ut!". Panikken rev i lungene der jeg stod foran stammen. Kunne hun ikke se at dersom den ikke ble vannet, ville den ikke klare å overleve? 

"Jeg skjønner ikke hva du mener. Hvem dør ut?"

"Treet!"

"Treet?"

"Ja, det som står i stuen. Det trenger vann, slik at det ikke dør". Sykepleieren ristet på hodet, og gikk så bare bort. Jeg håpte hun skulle hente vann til den, men hun gikk inn på personalrommet. Etter en stund kom hun ut igjen med en av de ansatte. På navneskiltet kunne jeg lese at det var Emilie. Vanligvis hadde hun alltid smilehull når hun snakket med oss, hun var alltid blid. Men nå var hun helt alvorlig, og så usikkert på meg. Det var som jeg hadde endret meg til en skapning hun aldri hadde sett før, og som hun dermed ikke visste hvordan hun skulle tilnærme seg.

"Jeg tror vi skal gå inn på rommet en tur jeg!". Hun prøvde å smile, men ansiktet virker anstrengt. Som om noen har helt voks over det. Hun tok meg forsiktig i armen, og dyttet meg forsiktig i retning rommet. Jeg protesterte, men dette førte bare til at hun tok et tak i armen min og begynte å hale meg mot rommet. Jeg ville rømme, springe inn på kjøkkenet og hente vannet treet så sårt trengte. Men hun stoppet mine forsøk på å gå inn dit, og motstrebende befant jeg meg plutselig på rommet igjen. På rommet var det ingen planter. Ingen trær. Alt var øde og forlatt.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble stående i ro på rommet, stirrende ut gjennom det lille vinduet som førte til at jeg så direkte i en murvegg på motsatt side av rommet mitt. En gressplen kunne så vidt skimtes dersom jeg gikk helt inntil vinduet og så ned, men akkurat nå var jeg bare apatisk. Etter en tid som jeg ikke lenger klarte å fastslå nå som min verden hadde fryst til is, banket det på døren. Mariann stakk hodet sitt inn, forsiktig. Omtrent som om det befant seg en løve i rommet som hun ikke visste hvor hun hadde. "Du har fått besøk". Stemmen hennes var så svak, så annerledes enn når hun snakket med kollegaer. Hennes usikkerhet gjorde meg usikker. Det måtte være noe feil med meg, siden alle oppførte seg så annerledes rundt meg. Jeg trakk pusten dypt, så for meg mor min og bror min og bestemte meg for å være den beste versjonen av meg selv. Jeg gruet meg til å se treet når jeg kom ut, men dette var viktigere.

De satt på et rom i lune farger. Alt i dette bygget var enten oransje, grønt eller lyseblått. Jeg har lest et sted at oransje stimulerer kreativitet og roer ned, og tankene mine tok et sidesprang mens de grublet på om en kunne være rolig samtidig som kreativiteten blomstret. Var de to ikke uforenlige? Min mor satt med hendene i fanget. Hun hadde et svart skjørt med små, oransje blomstrer på, og en svart genser med glitrene paljetter. Blomstrene lignet på appelsiner, og tok meg tilbake til Spania. I mitt indre så jeg appelsintreet i mine besteforeldres hage, og husket hvordan jeg lo når mor løftet meg opp slik at jeg kunne plukke en. Jeg kjente lukten når mor skrellet den etterpå. Min bror, som nå var 17, krympet seg sammen inn i hettegenseren. Jeg så han ikke var komfortabel. Han hadde aldri vært på et galehus før, og hadde sannsynligvis ikke blitt med om min mor ikke hadde sagt hvor viktig det var at han kom. Jeg hadde hørt at de snakket spansk da Mariann åpnet døren og slapp meg inn, men nå stilnet praten. Jeg så hvordan de begge prøvde og smile. Mariann sa hun kom tilbake om en halvtime, og spurte om det var behov for noe og drikke, eller frukt. Min bror sa han gjerne tok imot kaffi, mens mor ba om te. Min bror, kaffi? Når skjedde dette? Det føltes allerede som jeg hadde vært isolert fra den verden jeg kjente i mange år. 

Min mor strakk hånden ut mot meg, tok meg forsiktig i hånden. "Hvordan går det med deg?". "Jeg vet ikke. Det er så mye som... Overlegen fortalte at jeg må være her i 20 dager til! Det er helt feil, jeg kan ikke...! Og jeg må stå på masse medisiner, de tvinger meg til å ta dem. Ingen hører på meg!!". Jeg så smerten i ansiktet til min mor. Hun klappet meg forsiktig på hånden, men om det var for å berolige seg selv eller meg, visste jeg ikke. Min bror flyttet seg ubekvemt. Hva skal en si til noen som er på et galehus og mener det er feil plass å være? Han prøvde seg: "Det er jo leger.. Det er kanskje best å høre på dem, så slipper du fortere ut?" Han prøvde å fange blikket mitt, men det vek unna. Jeg visste vel egentlig at de ikke ville forstå. At de ikke kunne forstå. Hvem kan egentlig forstå noe de ikke har opplevd selv? Og hvem tror vi på, personer av autoritet eller dem som er i deres makt? Jeg forstod at det ikke nyttet å protestere, og nikket istedenfor stumt. Mor fortsatte å spør om hvordan det var på avdelingen. Hva jeg gjorde, om det var noe mer jeg trengte. Hun sa de hadde tatt med seg det de trodde jeg likte av klær og toalettsaker, og at tingene mine nå ble oppbevart hos sykepleiere som ville sjekke gjennom innholdet for å se gjennom dem. Jeg takket dem, og sa at jeg beklaget at dette kostet dem så mye bry. Jeg sverget til meg selv at når jeg kom ut herfra, skulle jeg bli flinkere til å besøke mor. Jeg skulle lage min spesialitet: Paella, og invitere henne på middag. Far var død, og det smertet fortsatt at jeg var borte fra hjemmet så lenge om gangen mens han fortsatt levde. Men da var jeg ikke sterkt nok til å klare det. Til å legge bak meg bitterheten og skuffelsen. Men nå var det annerledes. Jeg ville ikke miste mer tid. Tvangsvedtaket hadde åpnet øynene mine for hva som faktisk betydde noe. 

Besøket varte en time, før sykepleieren kom og sa at jeg trengte hvile. Jeg ønsket ikke hvile, hvile betydde ensomhet og tid til tanker. Treet som prøvde å sprenge seg ut av rommet, hadde skapt et trykk i hodet, omtrent som noen prøvde å løfte lokket fra en kasserolle hvor det kokte over. Trykkokeren i hodet spyttet ut et bilde som festet seg til netthinnen min. Jeg satt på en stol. Foran meg var noe langt og kvalmende, som kom nærmere munnen min. Jeg så en hånd på hodet mitt, som dyttet hodet mitt mot det. Jeg prøvde å sperre opp øynene, slik at andre bilder kunne slippe til. Døren som sykepleieren geleidet meg gjennom. Glasset som vendte mot utsiden, men følte meg bare mer innesperret. Jeg visste ikke hva som var verst, døren som låstes automatisk bak meg, eller hånden som presset mot hodet mitt i bildet jeg ikke ble kvitt. Sykepleieren merket at jeg var urolig. Hun prøvde å si noe, men jeg fikk det ikke med meg. Til slutt kjente jeg en hånd på skulderen min, og i forskrekkelse rykket jeg til. Et skrik unnslapp meg, og mens rommet rundt meg ble tydeligere og bildet jeg hadde sett famlet, gikk jeg så fort jeg kunne inn til rommet mitt. Jeg krøp opp i sengen, og holdt rundt meg selv. Jeg rugget frem og tilbake mens tårene rant.