Abort

Når livet ikke lenger har mening, kan konsekvensen bli at en leter feil steder etter noe som kan bringe farger tilbake til livet. For meg ble dette tanken på å bli mor. Jeg hadde små søsken, og noe av det som hadde gitt mening tidligere, var å passe på dem. Når jeg svelget pillene, var det dem jeg tenkte på, dem som fikk meg til å innse at jeg ikke kunne dø, for det ville ikke være rettferdig ovenfor dem. Min kjæreste var eldre enn meg og klar for å bli far, men vi hadde egentlig ikke diskutert det skikkelig. Jeg begynte å slurve med prevensjon, tenkte at det ikke var så farlig om jeg faktisk skulle bli gravid. Det viste seg at jeg var svært fruktbar, for kort tid etter selvmordsforsøket var jeg gravid. Jeg merket endringene på kroppen ganske fort, og skjønte at noe var annerledes. Det som fylte meg var ikke glede, det var skrekk. Plutselig ble alt så virkelig. Jeg hadde nettopp begynt å studere, hadde ikke etablert meg. Og så skulle jeg bli mor? Hva tenkte jeg på? Det tok ikke lang tid før jeg tenkte at jeg burde ta abort. Jeg diskuterte dette nok med kjæresten min, som alltid ønsket det beste for meg og oss, og forstod at dette ikke var riktig tidspunkt. Det må ha vært vanskeligere for han enn det var for meg, men han støttet meg uansett. Jeg hadde ikke store kvaler med dette valget, for jeg visste at jeg ikke var klar. Jeg hadde nettopp forsøkt å dø, og så skulle jeg ta meg av et annet menneske? Følge det opp dag etter dag, når psyken min var så skjør? Jeg var dessuten bekymret for at mitt barn også skulle streve senere i livet, siden min kjæreste hadde fått diagnosen schizoaffektiv lidelse tidligere i livet og jeg hadde besteforeldre med tilsvarende diagnoser. Jeg visste at arveligheten ved slike lidelser var større enn ved for eksempel depresjon og angst, og jeg ville at mitt fremtidige barn skulle ha et bedre utgangspunkt. Jeg hadde ikke blitt mindre deprimert etter forsøket, for situasjonen min hadde ikke endret seg merkbart. Jeg var fortsatt ensom, brukte mesteparten av dagen foran bøker selv om oppmerksomheten min ikke var god nok til å fordype meg faglig. 

Jeg bestilte time hos lege hvor graviditeten min ble bekreftet. Jeg sa at jeg ville ta abort, og en time ble bestilt. Jeg er ikke sikker på hvor langt jeg var på vei. Fire uker kanskje? Aborten skulle gjennomføres en tid etter dette, og tiden imellom førte heller ikke til usikkerhet. Jeg var fortsatt ikke klar for å bli mor, og tenkte ikke på det jeg hadde i magen, som et liv ennå. 

Selve aborten husker jeg bare bruddstykker fra. Sengen jeg var i, med snille sykepleiere som forklarte hva som skulle skje. Når jeg lå på bordet og jeg måtte telle baklengs, før jeg bare forsvant inn i narkosen. Oppvåkningen etterpå hvor jeg fikk vite at alt hadde gått bra. Ingen komplikasjoner, alt var som det skulle, jeg var bare en mindre, det ufødte barnet fantes ikke lenger. Jeg kjente etter. Angret jeg? Bortsett fra et blaff av tap kjente jeg fortsatt ingenting.