Unødvendige bekymringer

Etter min første innleggelse begynte jeg å gå til psykolog. Det var mye som skulle bearbeides, og en upartisk person som bare lyttet, var akkurat det jeg trengte. Jeg har gått til psykolog en gang tidligere, mens jeg var student, men det føltes annerledes nå siden jeg snakket med en som hadde samme yrke som meg selv. Jeg ble overrasket over hvor godt det føltes å høre setninger som jeg også hadde sagt til mine pasienter: «Det var ikke din feil» «alle kan bli syke» og «du ER ikke bipolar, akkurat som ingen ER kreft». Bekymringer for å bli syk satt imidlertid i. Var jeg dømt nå, slik at eg aldri kunne slappe av? Kunne jeg egentlig være meg selv? Tenk om jeg ble avslørt? Det er egentlig utrolig hvor mange tanker som kan plage deg når alt du trodde før blir snudd på hodet. Jeg delte disse tankene med psykologen, og han sa: ‘Dersom du skulle bli syk igjen, så tar vi det da’. Noe med disse ordene befridde meg. Angsten for å bli syk slapp taket litt, for med sin holdning om å ikke være redd for tilbakefall, trengte ikke jeg å være det heller. Selv om jeg intellektuelt forstod at det sjeldent hjelper å tenke det verste, var psykologens holdning en trygghet som gjorde at bekymringene mine fikk mindre kraft. Hva så om jeg skulle bli hypoman igjen? Denne gangen hadde jeg støtte og noen som kunne hjelpe meg dersom jeg mistet kontrollen. Nå når jeg forstod mer av meg selv, var jeg sterkere. Selv om en diagnose kan kjennes skremmende, kan det likevel være et våpen. Ved å vite hva som kan trigge en ny episode, er det mulig å forebygge. Psykologen hjalp meg å se at  dersom jeg skulle begynne å nærme meg en depressiv eller manisk fase, så kunne vi redusere stress. 

Jeg gikk ikke lenge til psykologen, men timene betydde likevel mye. Fem år etter min første innleggelse tenker jeg fortsatt at fremtidige episoder må jeg forholde meg til dersom de oppstår. Dersom jeg merker endringer, gjør jeg også endringer slik at jeg ikke spinner ut av kontroll. En natt med god søvn er ofte nok til å hente meg inn igjen. Jeg går ikke lenger og bekymrer meg, fremtiden får lov til å komme uten at jeg frykter den.