En bipolar psykolog

Som helsepersonell gir vi ofte gode råd. Men følger vi de alltid selv? De fleste vet at trening er viktig, men dørstokkmilen er lang. For meg er trening essensielt, spesielt dersom jeg finner unnskyldninger og tenker at jeg kan utsette det til imorgen. Dersom jeg trenger en vei ut av depresjonen, bør jeg ta joggeskoene på. Men, dette er ikke nok. Når jeg merker at mørket prøver å dra meg inn i grublerier og angst, trenger jeg å ta et skritt tilbake. Jeg må ha øvd meg nok på å se at det jeg kjenner nå, ikke kommer til å være slik for alltid. Dette hjelper, men det er ofte ikke nok, heller. Det som kanskje har hjulpet meg mest, men som jeg fortsatt ikke bruker så mye som jeg kunne hatt godt av, er å gi meg selv en klapp på skulderen. Istedenfor å føle meg mislykket for at en negativ tanke meldte sin ankomst igjen, prøver jeg å tenke på en teknikk som jeg tidvis har brukt i terapi: Skriv et brev til seg selv og les det når du trenger det som mest. Det høres kanskje banalt ut, men om det g

Når et nytt kapittel i livet påbegynnes, sitrer man av spenning. Jeg skulle studere psykologi, som jeg egentlig ikke visste så mye om, og så for meg hvordan det ville bli;  Alle nye menneskene jeg skulle møte, som jeg kunne drikke vin og diskutere teorier med til langt på natt. Jeg gledet meg også til å flytte sammen med kjæresten min. Alt var nytt, fremtiden fylt med muligheter.   Siste året på videregående hadde gått treigt. Jeg var lei av skole, lei av å pugge fag som egentlig ikke interesserte meg. Jaget etter karakterer, timene sammen med årstall som skulle huskes for så å bli glemt igjen så fort en prøve var gjennomført. Når jeg kjøpte pensumbøker til psykologistudiet, snuste jeg inn duften mellom sidene. Der satt kunnskapen jeg skulle suge til meg. Denne gangen var det fag jeg hadde valgt selv, og jeg skulle gå på forelesninger, skrive notater, føle meg voksen og intelligent.   Ikke rart at det boblet i magen når fadderuken begynte. Dette var min første sjanse