Kan en innleggelse være traumatisk?

Et traume kan defineres på flere måter, for eksempel:

Traume er en fellesbetegnelse på alle slags kroppslige og mentale skader (psykisk traume) og belastninger som skyldes påvirkning utenfra. (Fra det store medisinske leksikon) 

En innleggelse er ikke en direkte trussel om død eller alvorlig fysisk skade, men dersom en inkluderer trussel mot helse, kan kanskje en innleggelse også være en form for traume? 

Når jeg ble innlagt, endret hele livet mitt seg. Det var overveldende og ukontrollerbart. Fra å bestemme alt i mitt eget liv, var det nå andre som bestemte. Jeg kunne ikke bevege meg som jeg ønsket, gjør hva jeg ville og følte jeg måtte passe på hva jeg sa. Jeg visste at mine ord ble tolket og så for meg konsekvensene av hva en innleggelse kunne innebære; Ville jeg miste jobben? Venner? Familien? Alt ble dramatisk og farlig, og jeg tror ikke hjernen min klarte å bearbeide dette mens det pågikk. En viktig komponent ved et traume er nettopp dette; Det som skjer overvelder nervesystemet. Et traume er en form for sjokk, og derfor tar det tid å finne tilbake til den man var før traumet oppstod. Selvfølgelig vil ikke en hver innleggelse være traumatisk, akkurat som at ikke alle som utsettes for en naturkatastrofe får posttraumatiske symptomer i etterkant. Men for meg var tiden etterpå vanskelig. Jeg orket ikke å tenke på hva som hadde skjedd, jeg var ekstra skvetten og redd og stolte ikke lenger på at verden var et trygt sted. Alt kunne skje, og jeg hadde ikke kontroll over det. Frykten over å ikke kunne bestemme over meg selv, var kanskje størst av alt. Nå forstod jeg hvordan det må være når andre har livet i dine hender. Jeg var aldri i livsfare og ble kanskje beskyttet mot meg selv og hva jeg potensielt kunne gjort i en manisk tilstand, men min autonomi ble samtidig truet. 

Det er nå mange år siden jeg ble innlagt for første gang, men det er fortsatt ikke alltid enkelt å tenke tilbake. Når jeg ser stedet hvor jeg ble innlagt, får jeg lyst å løpe vekk. Jeg orker sjeldent å lese gjennom journal fra tiden, og merker jeg blir urolig i kroppen. Reaksjonene er like vel mindre dramatiske idag, noe som forteller meg at jeg har bearbeidet mye av det som skjedde. Det har likevel gitt meg en større forståelse for personer som forteller om lignende reaksjoner ved en innleggelse. Som behandler er det nok tidvis vanskelig å forstå at det som vi gjør i beste mening, kanskje ikke oppleves slik for andre. Tvang er en alvorlig inngripen i andre sitt liv, og dette kan føre til vansker i etterkant. Disse vanskene må tas på alvor, og jeg er glad for at det idag er mer fokus på bruk av tvang og hvordan vi kan redusere den.