Mitt møte med helsevesenet

Før jeg beskriver mitt møte med helsevesenet og noen av dets hjelpere, vil jeg understreke hvor subjektivt det jeg skriver, er.

Noe vil være farget av at jeg var syk, og derfor ville jeg kanskje tenkt annerledes idag. Det jeg beskriver er min opplevelse, og ikke nødvendigvis slik andre ville opplevd det. Dessuten er de ulike psykiatriske institusjonene forskjellige. Hva som fungerer ett sted, fungerer ikke nødvendigvis et annet sted. Videre jobber jeg selv i helsevesenet og ser også at systemet og politikken dessverre bidrar til at tilbudet som gis psykisk syke, ikke alltid er godt nok. Lange ventelister, færre senger, effektivisering og mindre tid til hver enkel pasient, forringer kvaliteten på hjelper som gis. Samtidig er det også utrolig mange gode hjelpere der ute, så min beretning handler også om dem som bidro til min tilfriskning.

Jeg har vært innlagt tre ganger, på forskjellige steder som skiller seg veldig fra hverandre . To ganger var jeg lagt inn mot min vilje, mens den siste innleggelsen var frivillig. Det var stor forskjell på disse innleggelsene, hvor den siste ble en positiv opplevelse, mens den første var tung og vanskelig. Det mest utfordrende ved å være innlagt på en akutt-post er alle de forskjellige behandlerene en må forholde seg til. Spørsmål ble gjentatt, og siden jeg kjenner spørsmålene som ble stilt godt, var det slitsomt å måtte gjenfortelle hendelsesforløp gang på gang. Jeg var irritabel grunnet dette, men møtte liten forståelse. Min atferd ble tolket negativt og vevd inn i en fortelling jeg ikke kjente meg igjen i.

Ofte føltes det som jeg var en vanskelig pasient, som gjorde at jeg ikke ønsker å åpne meg. Jeg har lest hele journalen min i etterkant, og ser at legene raskt fikk tanker om hvilken diagnose jeg eventuelt hadde, etter kort tid. Jeg har selv snakker med pasienter som har vært innlagt og som forteller hvordan de ble møtt, uten å vite om det som fortelles er farget av manglende innsikt, eller om de faktisk ikke ble møtt.
Når jeg var innlagt selv, fikk jeg kjenne på kroppen hvordan det var å bli definert som en person utenfor kontroll som trengte hjelp. Den hjelpeløse følelsen blir tidvis så sterk at man til slutt resignerer og lar andre bestemme. Dette skjønte jeg etterhvert måtte til for å bli betraktet som samarbeidsvillig. Som samarbeidsvillig fikk jeg raskere mer frihet til å ta egne valg. I begynnelsen ble det beskrevet at ‘pasienten har mange ønsker’ og dette ble tolket som om at jeg måtte roe med. Maniske pasienter har mange ønsker, og jeg forstår at alle disse ønskene ikke kunne innvilges. Når jeg ga opp og protestere på at jeg ikke var klar til besøk eller å gå ut, fikk jeg lov til å gjøre mer.

Mennesker kan være skjøre og sårbare. Behandlere er i en maktposisjon, og denne makten bør forvaltes med stor respekt. Av alle behandlere (både leger og psykologer) var det særlig en som utmerket seg på en positiv måte. Jeg ønsker å skrive om henne, for å vise hvor stor betydning vi i hjelpeapparatet kan ha.

 
Legen som fortjener et eget innlegg var en kvinne som jeg snakket med kanskje tre ganger. Selv om dette ikle var mange samtaler var det nok til at jeg endelig følte meg hørt og tatt på alvor på en slik måte at resten av oppholdet mitt ble bedre. Hun var utenlandsk og hadde en annen stil enn de jeg hadde snakket med før. Det viktigste var at hun ikke fremsto som om hun hadde det travelt eller hadde alle svarene på forhånd. Hun var opptatt av å lytte på det jeg hadde å si, uten at jeg fikk følelsen av at jeg hadde for mange ønsker og sa for mye rart. En samtale står spesielt klart for meg: Hun banket forsiktig på døren og kom innpå rommet mitt hvor hun satte seg ned for å høre hvordan det gikk. Noe ved hennes vesen gjorde at jeg ville snakke, fortelle henne mer om hva som skjedde i meg, enn hva jeg hadde ønsket tidligere.

Jeg begynte å snakke om ideer og tanker som jeg hadde, og selv om det sikkert hørtes urealistisk ut, så jeg ikke noe hånlig smil som skulle skjule at jeg nok engang var på ville veier. Til min overraskelse sa hun at det jeg snakket om (noe som kunne være spennende å forske på) var interessant og at jeg aldri burde stoppe og tenke.

 Jeg fortalte henne også om hva jeg var redd for, særlig min frykt for menn. Dette hadde jeg prøvd å nevne før, uten at jeg av den grunn fikk hovedsakelig kvinnelige miljø-kontakter. Igjen kom hun med en utypisk reaksjon, ved å spørre om jeg hadde tatt kurs i selvforsvar. Jeg fikk tårer i øynene, for hun tok frykten min på alvor. 

Jeg hadde snakket en stund og følte meg etterhvert dum som tok opp så mye av tiden hennes. Responser var også annerledes denne gangen: ‘Jeg kom inn for å snakke med deg, og har god tid’. Dette var nok det fineste noen sa til meg i løpet av mine tre innleggelser, i tillegg til en dyktig sommervikar og en aktivitør som så ressursene mine. 

Hennes ord og væremåte betydde mye for meg, og jeg er evig takknemlig for dette møtet. 

Jeg vil forøvrig berømme mange av de andre ansatte på sengepostene. En mannlig ansatt så meg sitte og pusle, og spurte hvordan deg gikk. Jeg svarte at det nok var dumt å bruke tid på puslingen, men han ristet på hodet og sa at pusling kan samle tankene og gi ro. Han satte seg ned og puslet litt ved siden av meg og berømmet meg for hvor langt jeg var kommet. Jeg måtte svelge tårer, for også dette var så fint. Han brydde seg oppriktig om meg, og det trengte jeg sårt når jeg følte meg alene.

 
Aktivitøren på aktivitetsavdelingen fortjener også honnør. Henne ble jeg godt kjent med, og hun dyrket det kreative i meg. Jeg fikk lage det jeg ville, hun tok meg med på gåturer hvor vi pratet mye, og fikk overbevist meg om å være med på innebandy som jeg ikke har spilt på mange år. Hun var alltid blid og energisk, og rett frem på en måte som jeg likte. 

Det var også mange andre som fikk meg til å føle meg bedre. etterhvert som jeg fikk gå ut med følge fikk jeg ta med kameraet mitt og ble ikke stoppet eller holdt tilbake. 

Til sammen gjorde disse menneskene mitt siste opphold til en veldig positiv opplevelse. Jeg ble hørt på at jeg ønsker en utredning som også omfattet PTSD, da jeg kjente igjen en del symptomer på meg selv. Min bekymring for nevrologiske skader førte til at jeg ble henvist til nevrologisk utredning etter utskriving, og jeg fikk en ny vurdering av nevropsykolog senere.

Til alle disse gode hjelperne, og andre som dem, dere gjør en stor forskjell i andre sitt liv.