Vi har alle hørt det; Kropp og sjel henger sammen. Den ene kan ikke eksistere uten den andre, likevel er det mange som ikke lytter til signalene kroppen sender ut. Dette har også vært sant for meg. Jeg har ikke alltid merket at kroppen ikke orker mer, fordi hodet er i høygir. Da tenker man ikke over at akkurat som en bil, som trenger å service, trenger kroppen påfyll.
Når du har alt for mange jern i ilden og stadig går inn i nye prosjektet uten å bekymre deg for at det går utover nattesøvnen, avkobling og matinntak, tærer du på kroppens reserver helt til du går tom.
Ved en bipolar lidelse er dette ofte et problem. Når energien er brukt opp, følger for mange en depresjon som igjen benekter kroppens behov. For de som blir alvorlig deprimert kan dette føre til at man ikke kommer seg utav sengen i det hele tatt. Man unngår alt som kan gi positivt påfyll. Det er som om det enten blir for mye eller for lite.
Mange føler at dersom de demper hypomane symptomer, mister man en av sine beste sider. Men man må ikke være hypoman for å finne livsglede og deles i meningsfulle aktiviteter. Kanskje fører dette til litt mindre kreativitet og eufori, men det er lettere å konsentrere seg om en ting, uten at du brenner opp lyset i flere ender.
For meg har det vært viktig å lytte til hva kroppen sier. Når jeg egentlig er sliten, men får lyst å holde meg i aktivitet likevel, har jeg måtte overstyre sterke, lystbetonte impulser. Jeg har prioritert hvile, selv om det kjennes ubehagelig når alt går så mye raskere i hodet. Jeg har bedt om hjelp dersom jeg ikke klarer å holde hodet klart selv, på tross av at det er vanskelig.
Vi har bare en kropp. En sjel. Et liv. Derfor: Ta vare på deg selv.
Kommentarer
Legg inn en kommentar