Gå til hovedinnhold

Rovdrift

Vi har alle hørt det; Kropp og sjel henger sammen. Den ene kan ikke eksistere uten den andre, likevel er det mange som ikke lytter til signalene kroppen sender ut. Dette har også vært sant for meg. Jeg har ikke alltid merket at kroppen ikke orker mer, fordi hodet er i høygir. Da tenker man ikke over at akkurat som en bil, som trenger å service, trenger kroppen påfyll. 

Når du har alt for mange jern i ilden og stadig går inn i nye prosjektet uten å bekymre deg for at det går utover nattesøvnen, avkobling og matinntak, tærer du på kroppens reserver helt til du går tom. 

Ved en bipolar lidelse er dette ofte et problem. 
Når energien er brukt opp, følger for mange en depresjon som igjen benekter kroppens behov. For de som blir alvorlig deprimert kan dette føre til at man ikke kommer seg utav sengen i det hele tatt. Man unngår alt som kan gi positivt påfyll. Det er som om det enten blir for mye eller for lite. 

Mange føler at dersom de demper hypomane symptomer, mister man en av sine beste sider. Men man må ikke være hypoman for å finne livsglede og deles i meningsfulle aktiviteter. Kanskje fører dette til litt mindre kreativitet og eufori, men det er lettere å konsentrere seg om en ting, uten at du brenner opp lyset i flere ender.

Å leve et godt liv selv om man har en alvorlig psykisk lidelse, ER mulig. Det er ikke slik at man alltid kommer til å ha problemer med å lytte til kroppen, men man må ta symptomer og egne behov på alvor. Psykiske sykdommer og fysiske sykdommer har mye til felles: De griper inn i livene våre, slik at vi ikke lenger kan unngå å stoppe opp, finne ut hva vi skal gjøre. 

For meg har det vært viktig å lytte til hva kroppen sier. Når jeg egentlig er sliten, men får lyst å holde meg i aktivitet likevel, har jeg måtte overstyre sterke, lystbetonte impulser. Jeg har prioritert hvile, selv om det kjennes ubehagelig når alt går så mye raskere i hodet. Jeg har bedt om hjelp dersom jeg ikke klarer å holde hodet klart selv, på tross av at det er vanskelig. 

Vi har bare en kropp. En sjel. Et liv. Derfor: Ta vare på deg selv.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Rush

Jeg har alltid vært klønete, en av dem som snubler i sine egne skolisser. Jeg har gått på en høy mann rett rundt et hjørne, snublet og fløyet gjennom luften på en flat sti uten steiner, ikke truffet nattbordet når jeg skulle sette et vannglass der og ikke klart å gripe rundt noe jeg vil plukke opp. Alt i edru og uthvilt tilstand. Med to venstreføtter har sport vært totalt uinteressant og helseskadelig, som er ensbetydende med at jeg har unngått kroppslige anstrengelser med en intens overbevisning. Riktignok ga jeg det et forsiktig forsøk når jeg deltok på en fotballtrening hvor jeg ble plassert i mål som keeper. Jeg reddet kanskje en ball, men de andre seilet bedagelig forbi mine viftende hender og føtter. Jeg ga meg med karrieren på topp og så aldri tilbake. I gymtimene var jeg lærerens verste mareritt, nok til å framkalle intens blåsing i fløyten (når jeg hev ballen feil vei eller drømte meg bort og glemte at det var min tur) og oppgitte utbrudd over manglende sportsånd. Je

Refleksjoner om selvmord

Igår leste jeg at ari behn har tatt sitt liv. I noen sekunder stoppet verden opp. Jeg kjente han ikke, vet ingenting om hans liv, men jeg vet hvordan det er å lengte etter døden. Som psykolog er mitt verste mareritt at jeg mister en av mine pasienter. Det sies at alle behandlere vil miste noen i løpet av sin karriere, så jeg vet at det sannsynligvis vil skje meg også. Hvordan vil jeg håndtere det?  Til en kollega har jeg innrømmet at det ville påvirke meg på en slik måte at det nok ville bli vanskelig å fortsette som psykolog. Kanskje stemmer det ikke, men tanken er skremmende. At noen jeg blir kjent med og glad i, forsvinner, vil påvirke meg. Et menneske som pustet og forsøkte å finne en vei utav det som tynget, som ga opp, som ikke orker mer. Jeg vet hvor mørkt livet kan fortone seg, hvor håpløst det er når en depresjon suger livslysten utav deg.. Da ser verden annerledes ut. Følelsen av at andre faktisk vil ha det bedre uten deg, blir sann. At man gjør andre en tjeneste fordi man

Første innleggelse

En veldig stressende måned Juni 2014 hadde vært en veldig stressende måned. Det var mye å gjøre på jobb, forholdet mitt til samboeren gikk dårlig, og jeg hadde tre kurs som innebar reisevirksomhet den måneden. I tillegg var det så mye som skjedde på fritiden, og gradvis begynte jeg å sove mindre. Jeg grublet på forholdet jeg var i, som ikke hadde vart mer enn 6 måneder, men som likevel hadde ført til et samboerskap. Han hadde flyttet for min del, men hadde fortsatt ikke fått jobb, og han hadde ennå ikke etablert noe nettverk eller deltatt i aktiviteter der vi bodde. Jeg kom ofte hjem med dårlig samvittighet, fordi han ikke hadde noe å gjøre og jeg var den eneste han hadde. Familien bodde ikke i nærheten, og det gjorde heller ikke tidligere venner. Han ble mutt og stille, og dersom jeg inviterte venner på besøk, anstrengte han seg ikke for å bli kjent med dem. Merket han at jeg ville ut av forholdet? Jeg tror det, men når jeg tenker tilbake på disse ukene i juni stå