Rush

Jeg har alltid vært klønete, en av dem som snubler i sine egne skolisser. Jeg har gått på en høy mann rett rundt et hjørne, snublet og fløyet gjennom luften på en flat sti uten steiner, ikke truffet nattbordet når jeg skulle sette et vannglass der og ikke klart å gripe rundt noe jeg vil plukke opp. Alt i edru og uthvilt tilstand. Med to venstreføtter har sport vært totalt uinteressant og helseskadelig, som er ensbetydende med at jeg har unngått kroppslige anstrengelser med en intens overbevisning. Riktignok ga jeg det et forsiktig forsøk når jeg deltok på en fotballtrening hvor jeg ble plassert i mål som keeper. Jeg reddet kanskje en ball, men de andre seilet bedagelig forbi mine viftende hender og føtter. Jeg ga meg med karrieren på topp og så aldri tilbake. I gymtimene var jeg lærerens verste mareritt, nok til å framkalle intens blåsing i fløyten (når jeg hev ballen feil vei eller drømte meg bort og glemte at det var min tur) og oppgitte utbrudd over manglende sportsånd. Jeg så med avsky på sportsheltene i klassen, kunne ikke begripe hvorfor jenter dånet av framskutte brystkasser som brøytet seg frem på andres bekostning. 

Det er kanskje kanskje ikke sjokkerende at jeg aldri vurderte å melde meg inn i turgrupper, vise meg svettende på et treningssenter eller meldte pass når noen prøvde å hale meg med på fjellet. Jeg ville i beste fall vært et surt vedheng, som bare ville ha bidratt med et ønske om å gå enda fortere for å slippe maset mitt. 

Når jeg var høyt oppe derimot, ble jeg en annen. En grasiøs gaselle, en gepard som kan akselerere fra 0 til 80 km/t i løpet av tre sprang, en ballettdanser i toppsjiktet. Før jeg ble innlagt for andre gang, trente jeg mye. Jeg mislikte vanligvis aerobic-timer, siden de krevde en grad av koordinasjon og bevegelseshukommelse som jeg aldri har innehatt. Men, når tempoet økte, kroppslig og mentalt, var det ikke lenger vanskelig. Jeg var som en duracell-kanin med ubegrenset mengder energi, en uutømmelig kilde av fart som bare måtte få utløp. Bevegelsene kom som perler på en snor, og jeg ville ikke lenger være bakerst, men måtte frem for å vise de andre hvordan det skulle gjøres. Aldri har 30 minutter med høy puls forsvunnet så fort, omtrent som om jeg plutselig befant meg på et høyhastighetstog i Japan. Jeg glødet, følte meg i ett med universet. Bevegelsene kom fra en kilde som bare hadde ventet på å bli oppdaget, et muskelminne som kom til sin rett når usikkerhet og negative tanker smuldret bort. En hypomani kan beskrives som å være ruset, noe som er gjenkjennbart med tanke på den totale mangelen på hemninger. Det er imidlertid sjeldent at høy promille fører til bedre koordinasjon, mer typisk er den klassisk sjanglende figuren som synger skingrende med et glass i hånden. I min hypomani følte jeg meg hemningsløs og fri, men uten problemene som høyt alkoholinntak fører til. Jeg tror faktisk at jeg hadde en aerobic-time som egentlig overgikk mine evner, alt jeg ikke visste bodde i meg, fikk skinne, utfolde seg for første gang. Nå forstod jeg hvorfor guttene i klassen brølte av stolthet når ballen havnet rett i buret, rushet ved et perfekt markløft eller hvorfor blussende, røde kinn på treningssenteret så ofte var ledsaget av store smil. 

Når jeg var innlagt, fortsatte min kjærlighet for fysisk aktivitet å vokse. Avdelingen var opptatt av å få «oss igang» og jeg ville alltid være med. Det å komme ut av rommet var befriende for en rastløs kropp, så treningsklær kom på i en fart, og jeg var alltid klar når vi skulle på utflukt. Som en hund klar for turen sin, stod jeg ved døren og ventet, utålmodig, ivrig og logrende med halen. En gang var det bare meg og aktivitøren som gikk på fjellet, det var vanskelig å få med andre på så kort varsel. Hun holdt tritt med meg, og det var befriende. Jeg kunne skynde meg sammen med noen, nyte hvert skritt samtidig som jeg fikk snakke samtidig. Sansene mine var også fullstendig oppslukt av alt jeg så rundt meg, akkurat som små barn.

Jeg var også med på innebandy en gang, noe som jeg ikke hadde spilt siden skolen. Også denne gangen kjente jeg rushet med en gang jeg fikk pile rundt i hallen. Jeg ble fylt av forundring over hvor lekende lett det var, at dette var jeg faktisk god til. Jeg fikk ballen i nettet gjentatte ganger, og kjente meg som en verdensmester hver gang. Pause? Ikke behov for det, vel! Alt gikk som en drøm. 

Rushet gikk over etterhvert, men mens energien rant over følte jeg meg hundre prosent levende. Bipolare pasienter sier at det er denne følelsen de savner mest når adrenalinet ebber ut og man flyter tilbake til normaltilstanden, og jeg er enig. Samtidig vet jeg nå at jeg kan glede meg over fysisk aktivitet på en måte jeg ikke trodde var mulig, og derfor er jeg idag mye mer fysisk aktiv, og får ofte den samme gode følelsen, bare noe mindre intens.